Engelske prisonfanger 1807- 1814.
av Kurt Theisen
«Han sad i prisonen i lange år, der sagdes i fulle fem.» Slik lyder et av versene i Ibsens «Terje Wigen». Men Terje var bare en av de mange som havnet i engelsk fangenskap. En regner med at ca. 5000 norske sjøfolk satt i prison. 2000 av dem var fra Agder, og vi vet med sikkerhet at to var fra Sælør. Det var Finkel Finkelsen og Tobias Christiansen, begge fra Østre Sælør.
På denne tida kjempet Danmark- Norge på Napoleons side. På land kjempet Norge i perioder mot Sverige og på sjøen spesielt mot England. England som var overlegne på sjøen satte alt inn på å hindre at motstanderne fikk drive handel og import av varer. Dette ble en katastrofe for Norge. Vi var avhengig av å eksportere fisk, jern, kobber og trelast. Vår viktigste import var korn.
I løpet av 1807 gikk omtrent 1/3 av den norske flåten tapt. Engelskmennene beslagla alt de kom over av norske skip enten på havnen eller i engelske havner.
I kjølevannet av dette vokste en ny næringsvei fram i Norge, kaperfarten. For å drive med kapring måtte en ha kaperbrev eller kaperpatent. Dette ble utstedt av stiftsamtmannen eller kommanderende general. Lospatent kunne også byttes med kaperpatent. Kaperfartøyene var for det meste små skuter, og kystens mange loser var svært etterspurt som skippere.
De var vant til å manøvrere små skip i dårlig vær, men kanskje det viktigste var at de kjente skjærgården som sin egen bukselomme. Dette var viktig om man ble forfulgt av engelske krigsskip. De torde sjelden forfølge en kaper inn i den norske skjærgården. 43% av den norske kaperflåten ble utrustet på strekningen Lillesand – Flekkefjord. Her i distriktet ble Eikvåg og Loshavn reine røverreir. Det var mye kjøpmenn som sto bak utrustningen av kapere, og i Farsund var familien Lund mest kjent. En av de første kaperkapteinene deres var Los Eilert Carlsen fra Sælør. Han var sønn av los Carl Ellefsen som bodde i «Tjøstels Hus». Idag er det revet, men det må ha vært et av de eldste husene på Østre Sælør sammen med «Finkels og Olavs Hus».

Carl var losoldermann og må ha vært svært velstående. Da Austad kirke ble bygget slik den står i dag var det bare to familier som kjøpte kirkestoler. Den ene var Teis Jacob Torkildsen Strandjord, senere kjent som Teis Lundegaard. Den andre var «Carel i Kårshafnen», altså Carl Ellefsen fra Sælør. Carls datter Olene var gift med Finkel Finkelsen. Ellers ser en at navnene «Selløer og Kårshafn» ofte blir forvekslet eller brukt som fellesbetegnelse for Øyene opp gjennom tidene.
Men for å komme tilbake til krigen og den engelske blokaden. De fleste prisonfangene ble satt på engelske fangeskip. Det var gamle nedriggede orlogsfartøyer som lå fortøyd i havnebyene Chatham, Gillingham, Plymoth og Portsmouth. Spesielt var det mange nordmenn på fangeskipene «Bahama» og «Fyn». Fangene ble behandlet etter den rang de hadde da de ble tatt. En skipper ble behandlet som skipper og en matros som en matros.
De ble altså ikke tatt under samme kam. Ellers ble de sett på som krigsfanger og ikke som forbrytere. Deres omgang med engelskmennene gjorde at de fleste lærte det engelske språket, og en del lærte å skrive det. Skippere og styrmenn ble dessuten opplært i navigasjon. Det viste seg siden at mange av disse førte lærdommen videre når de kom hjem. Dette gjorde spesielt Finkel Finkelsen. I vinterhalvåret når skutene lå i opplag drev han navigasjonsskole i Sælør med elever fra distriket. Om sommeren fikk de nyutdannede sjøfolkene hyre på lokale skuter. Skolen var i drift til etter 1840 og det fortelles at Finkel hadde «stova full». Hans teoretiske utdannelse fra prisonen kombinert med praktisk erfaring som sjømann satte ham i stand til å starte skole og dermed gi sine sambygdinger et nytt og nødvendig skoletilbud.
Men Finkels gjerning slutter ikke her. Yngste datteren hette Kristine. Hun satt og lyttet mens faren underviste. Snart var hun på høyde med de beste elevene innen teoretisk navigasjon. Hun ble gift med en tysk styrmann ved navn Marnburg. Han druknet da de hadde vært gift et års tid. Kristine tok den lille sønnen sin med til Stavanger. Her tjente hun til livets opphold og undervise på en navigasjonsskole der. Sønnen startet senere en bedrift som ble til det store handelshuset Marnburg.
I prisonen ble det også drevet misjonering. Presten Rosing i den dansk-norske kirke gjorde en stor misjon blant fangene. Når han kom ombord flokket fangene seg rundt ham. Først holdt han gudstjeneste. Så formidlet han brev mellom fangene og familiene hjemme. Han sendte også mange søknader om frigivelse. I det hele tatt satte han mot i fangene og lyste opp i deres hverdag.
Her starter historien om Tobias Christiansen. Far til Tobias var Christian Tjøstelsen. Han kom fra Tjøstels Hus. Etter notater jeg har fra Karl Jacobsen Korshavn bodde Christian Tjøstelsen i Oddehusan på Østre Sælør. På forsommeren 1810 ble det startet religionsundervisning ombord på fangeskipene. Det fortelles at 36 personer ble konfirmert og at 234 deltok i altergang etterpå. Dette var 11. mai 1811 ombord i fangeskipet «Brave». En av dem som ble konfirmert på «Brave » var Tobias fra Sælør. Da Eilert Tobias Jaasund skrev brev til sine foreldre sendte han «een flittig hilsing fra Tobias Christiansen Sælør. Han lever også vel og han er bleven Chomformert». I 1806 hadde 15-årige Tobias tatt hyre i Eikvåg som «Cajut Gosse» på «Idogheten». Eier var Jon Jansen og skipper Jacob Jansen, begge Eigvåg. De skulle til Lissabon. I 1807 ble de tatt av engelskmennene og ført til Plymouth. Der satt han som fange i 4 år, så 2 år og 2 mnd. i Chatham. Den 7. februar 1814 kom han ombord i et engelsk ostindiaskip. Dette gjorde han for å bli fri, uten underskrift. Slikt ble kalt «entring» og ble sett på som svik mot fedrelandet Norge. Siden har vi hans underskrift på en kvittering fra 31. juli 1815. Her er også navnene på to av hans medfanger fra fangeskipet. De har antagelig tatt hyre på samme ostindiafarer da krigen sluttet i 1814. Kaspar Antoniesen var fra nabokommunen Spangereid og det er mulig at Tobias kjente ham hjemmefra. De kom tilbake til England i 1815 og ble sendt hjem på de offentliges regning.
Konfirmasjonsattesten til Tobias hadde denne ordlyd. «At Tobias Christiansen, barnefødt i Sælør når Kristiansand i kongeriget Norge efter angivende 19 år gammel har fremstillet seg for undertegnede til offentlig overhøring i den Christelige Religions Lærdom om bord i krigsfangeskipet Brave den 29. may 1811 og at han dernest for første gang har deltaget i den Hellige Nadverd bevidnes under min hand og segl. Rossig Prest i den dansknorske kirke». |

To vers fra Henrik Ibsens dikt «Terje Viken»
Så lakked og led det til krigens år i attenhundre og ni. Endnu går sagn om de trængsels-kår, som folk da stedes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rike led savn, to kraftige arme var ingen gavn, for døren stod sot og død. |
Han sad i «prisonen» i lange år, der siges, i fulde fem; hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår af drømmene om hans hjem. Noget han bar på, men gav ej besked, – det var som hans eneste skat. Så kom attenhundre og fjorten med fred; de norske farger, og Terje med, førtes hjem på en svensk fregatt. |
Hentet fra Lyngdalsboka 1995