Engelsk Maria
Av Alf Opsahl
Hennes opprinnelige navn var Maria Spedding, og hun var datter av en engelsk skipskaptein. Det kunne skrives en romantisk historie om denne engelske piken som ble forelsket i en kjekk norsk sjømann ombord i den båten hennes far førte. Det var da som nå, at skipets kaptein hadde anledning til å ha med seg familiemedlemmer ombord.
Den unge sjømannen var Enok Andersen fra Askeland i Austad. Vi kan vel gå ut fra at det var kjærlighet ved første blikk, men sannelig forhastet de seg ikke i den tida med å ta den endelige avgjørelsen. Dette måtte være på slutten av 1870-tallet. Trofast skrev de til hverandre i 6 år før de giftet seg.
Det var ikke til å undres over at Maria måtte tenke seg litt om, for det var vel litt av et oppbrudd å si farvel til alle sine i England og så bosette seg på en avsides gård på Askeland i Austad.
Historien om Engelsk Maria, som ble hennes navn, har jeg fra Herløv Amland. En dag jeg kom inn i hans lune kunstnerstue på Belland, hang det noe nytt på veggen, en nydelig plakett montert på edeltre med hilsen fra en sønnesønn av Engelsk Maria i USA. På jakt etter sine røtter i Austad hadde Herløv vært behjelpelig med stedsangivelser og opplysninger.
Det som fascinerte meg med historien om Engelsk Maria var hvordan en innvandrer kan bli til berikelse og inspirasjon for en grend og et samfunn. For Engelsk Maria fikk et så fint ettermæle. Hun var en sterk kvinne, intelligent og flink og grei på alle måter. Hun fant seg merkverdig godt tilrette i de nye, enkle omgivelsene.
Enok og hun fikk en del av gården og bygde ganske snart sitt eget hjem på Askeland. Her fostret de opp 6 kjekke barn, 4 gutter og 2 jenter. Det meste av strevet falt på Maria, for Enok måtte selvsagt flere turer på sjøen igjen. Han hadde etter hvert avansert til styrmann.
Maria sparte seg ikke. Hun håndterte spade og hakke like godt som noen andre, og det grodde og blomstret rundt henne. Sin kulturelle og åndelige utvikling forsømte hun ikke. Herløv forteller at hans mor Berdine som bodde på nabogården Amland, var med og gjorde Maria fortrolig med det norske. Læreboka var Bibelen, så da ble det timer i norsk og troslære på samme tida. En kan forstå at Berdine var til god hjelp for henne, og Maria tilegnet seg raskt det norske språket, samtidig som hun fikk innsikt i bygdas kultur og hvordan en best skulle te seg i nye omgivelser. Det åndelige utbyttet de hadde av å være under Berdines innflytelse ga både hun og hennes etterkommere tydelig uttrykk for.
I vår tid kan vi lære av dette – om hvordan innflyttere og fastboende kan stimulere og hjelpe hverandre. Berdine startet søndagsskole for barna der i grenda, og dit sørget Engelsk Maria for at barna hennes gikk regelmessig.
Stor glede var det selvsagt i hjemmet på Askeland når Enok var hjemme fra sjøen. Han var nok glad i og beundret denne staute konen han hadde hentet fra et annet land.
Etter en ekstra slitsom tur til sjøs, ble Enok syk, og måtte reise hjem for å forsøke å komme til krefter igjen. Det gikk ikke som de hadde håpet, for etter et forholdsvis kort sykeleie døde han. Vi vet at Berdine var til stor trøst for Enok på hans dødsleie.
Nå sto Engelsk Maria alene tilbake med ansvar for 6 barn, og det ble som vi kan forstå, tunge tider for henne. I et fremmed land, langt fra sin egen slekt, klarte hun også oppgaven nå. Livet måtte gå videre for Engelsk Maria. Hun strevde og arbeidet, måtte spinke og spare, og hun greide å få den store barneflokken greit fram.
Snart for den eldste gutten, Teodor, til sjøs, og han var til god hjelp økonomisk. Litt etter fikk nestemann, Hans Kristian, hyre. Nå ble det etter hvert mye lettere for Maria og de barna hun hadde igjen hjemme. Hans Kristian reiste til Amerika etter å ha seilt en tid. Og så reiste hele familien over dammen, og skapte seg en ny og romslig tilværelse i den nye verden.
Det ble en helt ny tid for Maria. Nå hadde hun voksne barn som tok seg av henne i et land som på den tid var nokså forskjellige fra en liten grend i Austad. Tankene deres gikk allikevel ofte tilbake til Askeland. Den rolige og gode oppveksten barna hadde fått i hjemmet der, ble et godt aktivum i den nye verden. Det gikk dem godt, og de tok vare på det de hadde lært. Som et eksempel på kontakten med gamlelandet, kan nevnes at den eldste av brødrene, Teodor, som slo seg til i Vesten, vekslet julekort med sin lesekamerat, Tonette Kolbeinsen, Belland helt til de begge var 90 år. Den nest eldste, Hans Kristian, tok utdannelse og ble en avholdt prest i sine menigheter. Likedan Edward, som først reiste landet rundt som evangelist. Engelsk Maria levde mange år i USA. Og akkurat som på Askeland, spirte og grodde det rundt henne. Hennes trofasthet og viljestyrke bar rike frukter.
Men Norge glemte de aldri. Edward med familie; kone fra Lista og to sønner, besøkte Norge rundt 1935. Flere av oss husker den nydelige sangen og musikken de framførte på Bedehuset i Lyngdal og Austad. Aldri før hadde noen spilt på ordentlig stor harpe for oss her, slik hun kunne. De andre sang. Eldste sønnen, Gordon, spilte også fløyte.
Nå fikk Edward vist sin familie hvor han var kommet fra. Barndomshjemmet sto som før på Askeland, og det var mye som rørte seg hos ham da han kom ut der. Det kan innskytes at våningshuset brant ned i 1956.
Av barnebarna til Engelsk Maria er det vel Gordon som har vist den største interessen for sine røtter. Siste gang han besøkte Norge var i vår, og det var han som ga den fine minnegaven til Herløv. Gordon er leder for en stor kristen TV-organisasjon i USA, og har tittelen dr. Gordon S. Anderson, Founder of Tele-Missions Int’l. Med seg på Norgesturen hadde han sin datter og svigersønn, som begge underviser i sang og musikk i den høyere skole i Canada. For de som hørte dem synge og spille under Norgesoppholdet, ble det en stor opplevelse.
Alt dette synes jeg må høre med til sagaen om Engelsk Maria, en stor og sterk kvinneskikkelse, som kan stå som et ideal og et mønster for oss alle.
Hentet fra Lyngdalsboka 1993