Til Hammeren for å hente vann – om Lyngdals første gamlehjem
Av Kåre Svendsen
Et bilde tatt på utsiden av Lyngdals gamlehjem en solfylt dag for omkring 70 år siden: Åtte aldrende kvinner og menn sittende på en benk; bak benken står noen kvinner av yngre årgang. De gamle bærer preg av et nøysomt liv i strev og arbeid. De har fortjent å kunne legge hendene i fanget og bare hvile.
I 1914 satte Lyngdal herredsstyre ned en komite som fikk i oppdrag å se seg om etter en eiendom som egnet seg til gamlehjem. Eller, som det het i protokollen, en «fattiggård» – et «fattighjem». Heldigvis, hjemmet som kom ble hetende gamlehjem – det slapp å bli behengt med det nederverdigende (men den gang alminnelige) fattiggårdsstempelet.
Komiteen delte seg i et flertall på tre og et mindretall på to, går det frem av Sigurd Eikelands bygdebok «Lyngdal – fra istid til nåtid». Blant mange verdifulle opplysninger om Lyngdals historie gjennom hundreårene, finner vi et kapitel som omhandler gamlehjemmet.
Mindretallet i komiteen ville kjøpe Olaus Poulsens eiendom ved Faråna, skriver Eikeland. Men det gikk ikke flertallet med på – det var for værhardt og kaldt der. I stedet ble landhandler Høylands hus i Agnefest innkjøpt. Huset, som var bygget omkring 1901, lå på berget som ble skutt vekk da Norges Makrellag skulle bygge sitt store anlegg i 1964.
Om en tid kommer planen for utbygging og modernisering av Lyngdalsheimen på politikernes bord, og da vil nødvendigheten av å gi hver pasient og pensjonær adgang til å lukke døren etter seg og være alene på sitt rom eller i sin leilighet, bli trukket frem som et viktig og nærmest avgjørende argument. Det å kunne være for seg selv i sin alderdom eller sykdom, er i våre dager en lovfestet rettighet som blir realisert på alle nye institusjoner under utbyggingen, og ved bestående institusjoner i vekslende tempo, alt etter kommunens økonomi og politikernes prioriteringer.
Mon tro hva de hadde sagt, beboerne ved gamlehjemmet i Agnefest, dersom de hadde kommet til hjemmet for første gang, og blitt møtt med et «Værsågod, her har du nøkkelen til rommet du skal ha for deg selv». Sigurd Eikeland intervjuet i sin tid tidligere bestyrerinne ved hjemmet Anna Emilie Eikeland, og hun fortalte bl.a. dette:
«Det var et lite hus på 2 etasjer og loftsetasje, med plass til 11 gamle. Rommet der forretningen hadde vært, ble omgjort til kjøkken. Der var ikke felles oppholdsrom, kjøkkenet måtte klare også en slik funksjon. (…) Den første tid var det bare vedkomfyr på kjøkkenet, seinere fikk de elektrisk kokeplate. Huset hadde 2 store stuer med 4 gamle i hver. To mindre stuer hadde plass til to senger i hver. Foruten bestyrerinne var det normalt 1 jente, iblant var det 2.»
Vi leser videre at gamlehjemmet ikke hadde innlagt vann. Vannet måtte hentes fra et trau. Og skulle det være tomt der, måtte noen av de gamle ta en kjerre med en tønne på, og dra til brønnen under Hammeren (fjellet som deler Rosfjordsanden i to) for å hente vann. En distanse som tilsvarer omtrent avstanden fra Lyngdalsheimen til Fiboen. Eller til Presthølkrysset. Vanntønnen måtte også brukes når det var klesvask.
Rystende, uverdige tilstander, sier vi i dag om forholdene kommunen tilbød sine gamle gjennom den første tredjedelen av vårt eget århundre. Men når vi uttaler oss sånn, avslører vi først og fremst manglende evne til å vurdere tingenes tilstand i forhold til deres egen samtid. Folk bodde trangt i tidligere tider. Noen, kanskje et flertall, av de avbildede personene hadde kanhende bodd like trangt i sine egne hjem som de gjorde på gamlehjemmet. Vedkomfyren var en vanlig innretning i de fleste kjøkken i Lyngdal på denne tiden. Først langt inn i etterkrigsårene hadde alle husstander i Lyngdal innlagt elektrisk strøm. Og det å måtte hente vann langveis fra når ens egen brønn gikk tom eller frøs, var heller intet særsyn.
Men når så meget er sagt, skal det legges til at det neppe var den mest hensiktsmessige eiendommen kommunen kjøpte for å bruke til gamlehjem i 1914: Allerede i 1918 uttalte Lyngdal herredsstyre at man enten burde bygge et nytt gamlehjem eller man måtte bygge om huset i Agnefest. Senere samme år ble det bevilget midler til reparasjon.
I 1938 tok kommunen imot Nils Finkelsens gave; «Nils Finkelsen og hustrus Minde» på Østre Rom, og Lyngdals gamle fikk et nytt og sikkert bedre sted å tilbringe sin alderdom på.
31 år senere, i 1969, ble Lyngdal pleie- og aldershjem innviet og tatt i bruk noen meter bortenfor – med mange fine ord om stor privat og kommunal innsats for å nå dette målet og med rosende ord om hvor fint pensjonærene nå ville få det.
26 år senere vil en tilfeldig besøkende i den eldste delen av hjemmet ikke ha noen betenkeligheter med å si seg enig med beboere og betjening i at her er det for trangt, at den bebudete utbyggingen må komme, og det snarest.
Mon tro hva de sier i året 2020, om 25 år, om tilstanden ved Lyngdalsheimen?
En solfylt dag for rundt 75 år siden samlet beboerne ved gamlehjemmet i Agnefest seg til fotografering foran inngangsdøren.
Med forbehold om mulige feil gjengir vi navnelisten: Sittende fra v. Lars Abraham Ånensen, Gabriel Skjerstad, Gabriel Olsen, Ingeborg Olsdatter Rødland. Den neste het muligens Anserina til fornavn. Så følger Sibilla Lauritsdatter Bjørnestad, Karen Elisabet Mikalsdatter Røyskår. Hun som sitter helt til høyre er ukjent. Bak står bestyrerinne Emilie Eikeland, Gunvor Håberg, en Marit fra Kautokeino, Jakobine Bjørnestad.
Kilde: Sigurd Eikeland: «Lyngdal – fra istid til nåtid»
Hentet fra Lyngdalsboka 1995