Myreløa av Leiv Eikeland
Midtveis mellom gårdene Eikeland og Høyland i Møskedalen har det siden 1880-tallet stått ei utjordsløe. I dag er løa blitt restaurert. Men fortsatt forteller det beskjedne byggverket en viktig historie om tidligere tiders liv og slit.
Et vitne om slit og fattigdom.
I mer enn 125 år har utjordsløa mellom Eikeland og Høyland stått og liksom voktet all ferdsel mellom de to gårdene. Materialene som er brukt, og håndverket som er utført, vitner om fattigdom og trange kår.
Løa er laftet sammen av runde bjørke- og ospestokker, mens taket er tekket med never og torv. Men til tross for sitt ringe utseende og vitnesbyrd om trangt utkomme på gården, har denne løa gjort sin jobb og fylt sitt formål i generasjoner. Etter hvert ble det mindre bruk for løa, og den ble overflødig. Til slutt stod den som et unyttig minnesmerke for dem som passerte på grusveien inn til Høyland.
Store kostnader
Myreløa ble bygd da bnr. 2 på gnr. 1 Eikeland ble delt en gang på 1880-tallet. Delingen av gården ble gjort for å skaffe levebrød til flere. Det ble født store barneflokker på de fleste gårdene i bygda, og muligheten til å skaffe utkomme til den voksende befolkningen fantes knapt. Utfarten til Amerika berøvet allerede da bygda for mange dyktige ungdommer. Men noen valgte å bli hjemme. På Eikeland overtok den eldste sønnen halve gården, for på den måten å skaffe føde til en stor barneflokk.
Som følge av delingen, ble det mye ekstraarbeid og store kostnader for gårdens folk. Det måtte bygges både bolighus og uthus, i tillegg til sommerflor og utjordsløe. Myreløa var et av disse nybyggene. I dag er det vanskelig å forstå at et slikt lite småbruk kunne bære slike utgifter.
Veiarbeid
Da Myreløa ble bygd, var det ikke vei mellom gårdene Eikeland og Høyland slik vi kjenner den i dag. Det var vel helst bare som en sledevei å kalle. Kjøreveien til Høyland kom først i 1920 årene.
Anleggsarbeidet på den nye veien opp Møskedalen til Kvinesdal foregikk nettopp på denne tiden. Mange tilreisende anleggsarbeidere jobbet på veien, men også for bygdefolket betydde veiarbeidet arbeid og fortjeneste. Byggingen av veien ga nytt håp om forbedring i livssituasjonen for folket som bodde her. I denne tida stod Myreløa på sin plass, og var et taust vitne til de endringer og forbedringer som folket på Eikeland og Høyland opplevde.
Blikktak
Det var ikke bygget noe på Myran da løa ble bygd. Det skjedde først i 1950 årene. Avlingen de fikk, var bare det som de kalte for «ruskehøy». Dette høyet ble oppbevart i Myreløa og på ettervinteren ble det båret hjem til Eikeland på ryggen. Her ble det brukt til fòr for mer eller mindre avmagrede dyr.
Opp gjennom årene ble det nok foretatt nødvendig vedlikehold av Myreløa. Det forekom nok stadig lekkasjer gjennom nevertaket. For å tette disse lekkasjene måtte man først fjerne torven på taket. Deretter måtte man legge på ny never, før torvtaket igjen kunne komme på plass.
Aksel Høyland som eide gården og Myreløa fra 1936 til 1978, fant det nødvendig å legge bølgeblikk på taket. Mange som har passert veien til Høyland de siste årene, husker nok den veien inn til Høyland den litt forfalne løa med det rustne blikktaket. Selv om blikkplatene kanskje ikke var noen fryd for øyet, er det nok denne reparasjonen som faktisk er årsak til at Myreløa enda står. Andre lignende byggverk er borte.
Myreløa som bolig
En gang i slutten av 1930-årene kom det en omstreifende kar, Sigurd Lauvsnes, til bygda. Han var opprinnelig fra Finnøy i Ryfylke, men valgte å slå seg ned her. Han hadde sitt tilhold i tomme uthus eller skur. Han sov også under åpen himmel når været tillot det. Etter hvert fikk han bygd seg en jordgamme i ei utjord-slåte på nabogården til Eikeland. Der bodde han fast en tid, men så hendte det at det tok fyr i den tørre torva og «boligen» til Sigurd brant ned til grunnen. Denne brannen var årsak til at det brøt ut en skogbrann i området. Bygdefolket møtte opp og fikk omsider bukt med ilden.
Det var kanskje det tette taket på Myreløa som fristet ham til i ta den i bruk som bolig. Her ble han boende til omtenksomme naboer gav ham både tomt og materialer, og slik fikk han bygd seg ei hytte på den andre siden av veien i forhold til Myreløa. Sigurd flyttet inn her, og ble boende i hytta så lenge han levde. Han utvidet den også, slik at den ble en brukbar bolig for ham.
Myreløa restaureres
I 2005 var landbrukssjef i Lyngdal kommune, Ingebjørg Kamstrup, på Høyland. Hun så Myreløa, og tok bilde av den. Dette bildet som hun hang opp på kontoret sitt på Rådhuset, er nok den direkte årsaken til at løa i dag er blitt restaurert.
Landbrukssjef Kamstrup visste mye om hvordan man kan skaffe penger til restaureringsprosjekter. Hun satte også i gang en dugnad med neverfletting for folk som var interesserte. Landbrukssjefen møtte selv opp med kaffe til deltagerne.
På de to dugnadskveldene i 2007 møtte en fin flokk opp. Men neveren måtte tørke før den kunne brukes på taket. Først våren 2008 kunne dette arbeidet utføres. Kultursjef Jon Kleveland hadde også fattet interesse for saken, og ordnet det praktiske i forbindelse med tekkingen av selve taket. Det ble en fin og interessant kveld for «dugnadsgjengen». Med liv og lyst ble taket på Myreløa tekket med never. Selve reparasjonen av tak og vegger i Myreløa var på forhånd blitt utført av Alf Rune Vrålstad fra Vigmostad. Han er fylkeskonservatorens mann på slike oppdrag.
Det var nødvendig i skifte takbord og deler av kledningen. Til dette arbeidet brukte han bord av osp, slik man opprinnelig hadde brukt. Ospe-bordene var skåret på saga på Haugland. Erling Høyland hadde ordnet med å få nødvendig torv på plass. Alf Rune Vrålstad bidro også med råd og veiledning under selve taktekkingen. Før kvelden var omme, var torvtaket på plass. Myreløa hadde fått tilbake sitt opprinnelige utseende.
Ikke storslått
Myreløa har aldri vært noe storslått byggverk. Det er den heller ikke blitt etter at den er blitt restaurert. Men den kan stå der som et taust vitne om våre forfedres slit og strev for det daglige brød til seg og sine. Den kan også minne oss om at folk i tidligere tider hadde det atskillig vanskeligere enn vi har det. Kanskje den også kunne bidratt til at vi kunne bli mer takknemlige for hvordan vi opplever hverdagen.
Hentet fra Lyngdalsboka 2008