Lyngdalssong
(melodi: Å Ola Ola…..)
Så traust som fjell mot den sterke bylgje
lengst sør i landet Vest-Agder fylkje
stig fram mot hav imot sollands kyst
mot verden vide med sorg og lyst.
Og midt i fylket sitt hjarta milde
det ligg ein dal kringom elvar stille,
med fagre lidar og bakkehell,
med grøne slettar frå fjord til fjell.
Det var ei tid, då det ut mot havet
steig gjøymde fjordbotnar opp av kavet,
og grøda bar dei som tida leid,
og Lyngdal han var just ein av deim.
Det vaks opp gras, og det vaks opp anna
så snøgt som vatnet det seig av landa
og karar kom det og kvinnar med,
då vaks det opp både folk og fè.
Det brotnar mykje for harde nevar,
det besnar gjerne for deim som strevar,
med vyrdsam takk lyt ein minnast deim
som rudde gard og som bygde heim.
No ligg du, Lyngdal, med dine minnar
om sterke menn og om gjeve kvinnar.
Var folket stundom litt tungt og seint,
det var vel betre enn snøgt og kleint.
Og tek imist somtid dine sønar,
dei gjer det sikkert så godt dei skynar,
med vit og lerdom og tolig mot
det fylgjar vokstar på friske rot.
Det kvitrar fuglar i bjørkelidar
og surrar bekkar frå dalens sidar,
det rislar elv, og det angar mildt
frå Lyngdal slettar så tyst og stillt.
Når vinden lindt gjenom trea susar,
og sola skin over berg og nutar,
det glitrar venleg i vatn og fjord,
ein strålekrans i det høge nord.
Så bløm då, Lyngdal, i ly av fjella
med roleg arbeid som velstandskjelda.
Gud signe dalen og livsens gong
med fred og fagnad og sol og song.
˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜ ˜˜
Denne songen er forfatta av fylkesagronom Martin Rødland (1874-1970)
Hentet fra Lyngdalsboka 1993