Vi må tilbake til 1892. Dette året ble Sigvald Kolbjørnsen født. Hans far, Ole Andreas Kolbjørnsen, opprinnelig fra Fjotland, hadde lært seg bakerfaget på Lista. På Lista hadde han også funnet sin hustru Amalie. Det unge paret dro til Lyngdal og startet tidligere samme året sitt eget bakrei i Allèen. Den gang i 1892 var Allèen bare et veikryss i Å sogn i Lyngdal herred hvor noen ganske få hus klynget seg sammen. Ole Andreas drev bakeriet til han døde relativt ung i 1909. Da var Sigvald blitt en ung mann på 17 år og utfartstrangen og lysten på å tjene penger bruste i blodet. Han ville til Amerika. Hans mor, enken Amalie, fortsatte driften av bakeriet som nå var godt etablert.
Sigvald Kolbjørnsen ble i Statene bare i tre år. Men det var nok til å vekke «the american dream» hos den unge tenåring. Full av tiltakslyst dro han som 20-åring hjem til Norge i 1912 for å hjelpe sin mor Amalie med driften av bakeriet som raskt ble utvidet med kolonialhandel og kafe. Midt i alt dette hadde den unge Sigvald også tid til litt romantikk. I 1913 giftet han seg med en ung dame fra Lundevågen, Gesine (Sina) Andersen. Gjennom årene fikk de åtte barn.
I 1925 startet Sigvald Kolbjørnsen opp med den fabrikken som han hadde tenkt på så lenge, Sørlandets Dropsfabrikk, som senere ble kjent langt utover Sørlandets grenser. Men flere år tidligere hadde man allerede i bakeriet begynt å lage hugget honningkamfer og brødsukker eller «grisetenner» som de senere ble kalt på folkemunne. Smaken var upåklagelig og sukkervarene trakk kunder.
Det viste seg snart å være behov for utvidelser av fabrikken og utenlandske fagfolk kom reisende til for kortere eller lengere tid og lærte opp den lokale arbeidskraft. Morten Ånesen var primus motor i produksjonen og de gamle vet å fortelle at Morten lærte seg snart å få fram den gode smak i de mange forskjellige sorter drops. Det var citron- og bringebærdrops, kamferdrops, smørmalt, Kongen av Danmark, honningkamfer og mange andre sorter drops. I to store dragekjeler ble det også laget mentol- og lakrispastiller, samt brystkarameller.
Fabrikkeier Sigvald Kolbjørnsen (1892-1956)I starten tok produksjonen sikte på å dekke det lokale marked. Men i 1935 ble produksjonen utvidet til også å omfatte kokosboller og negerkyss. På dette området var fabrikken den første av sitt slag i Norge og hele landet ble snart et marked. Hundrevis av kartonger med kokosboller og dropsspann ble skipet avgårde hver uke med godsbiler, båt og tog. Salget skjedde gjennom agenter og grossister til spesialforretninger, på Vestlandet og i Nord-Norge kunne en finne kjente produkter fra Lyngdal. Drops og kokosboller fra Sørlandets Dropsfabrikk og frøposer fra Torgersens Frø.
Dropsfabrikken gikk godt gjennom de ellers så harde tredveårene. Men etter den tyske okkupasjon i 1940 satt verdenskrigen en stopper for råvaretilførselen. Fabrikken var helt avhengig av importert sukker. Da dette var umulig å oppdrive under krigen måtte virksomheten midlertidig innstilles fra 1941 til 1945. Fra høsten 1945 kunne man så smått ta til igjen basert på kvoteregulert tilførsel av sukker gjennom Forsyningsdepartementet.
Dropsfabrikken sett fra bakgården.
Dropsfabrikken gikk godt gjennom de ellers så harde tredveårene. Men etter den tyske okkupasjon i 1940 satt verdenskrigen en stopper for råvaretilførselen. Fabrikken var helt avhengig av importert sukker. Da dette var umulig å oppdrive under krigen måtte virksomheten midlertidig innstilles fra 1941 til 1945. Fra høsten 1945 kunne man så smått ta til igjen basert på kvoteregulert tilførsel av sukker gjennom Forsyningsdepartementet.
Framstillingen av dropsmassen foregikk ved at en blanding av sukker og glycose, en sirupsaktig potetstivelse, ble kokt i satser på ca 30 kg til 150 grader celsius. Deretter ble farger og smaksstoffer tilsatt dropsmassen, som så på kjølebord ble nedkjølt til ca 60 grader. Massen var da plastisk og kunne kjøres gjennom maskiner med former slik at dropsen fikk sin fasong. Etter formingen ble dropsen nedkjølt til værelsestemperatur før pakking. Det stilles store krav til lav relativ luftfuktighet for å unngå klebing. Noe som ikke alltid var så enkelt med det klima vi har i Lyngdal. Det stilles også store krav til gode råvarer. I produksjonen av drops er det bedre å bruke sukker fra sukkerrørplantasjer enn sukker som er raffinert av sukkerroer.
Jack Eitland klargjør dropsmassen for maskinene.
Vacumkoking av dropsmasse 1967.Kokekjelene ble fra starten og helt fram til 1950 fyrt opp med bjørkeved som ble kjøpt fra gårdene rundt om i dalen. Det var et stort vedskjul bak i gården. Mange hadde her jobb med saging og kløyving av ved. Senere gikk man over til oljefyring av dropskjelene, en raskere oppvarming til den høye temperatur som var nødvendig.
Gjennom de gyldne femtiårene gikk fabrikken for full rulle og det ble årlig produsert og solgt ca 100 tonn sukkervarer fra dropsfabrikken i Lyngdal. Arbeidsstokken varierte mellom fem og ti ansatte og i tillegg til vanlige drops og pastiller ble det også laget kjærlighet på pinne. Disse var hvite med kulørte striper og kunne være vridde og lange, eller flate og runde. Det var ikke slike små slikkepinner som barna slikker på idag, men skikkelig store som kunne var i flere dager hvis man var sparsom. Det ble ofte endel «brekk» under produksjonen. Det er nok mange av den eldre generasjon, fra hele distriktet, som den dag i dag husker at de har vært på «Dropsen» og kjøpt billig «brekk» sukkertøy.
Høsten 1956 døde Sigvald Kolbjørnsen i en alder av 64 år. Sønnene Andreas, John og Sverre Kolbjørnsen overtok fabrikken med Andreas som daglig leder fram til 1962. Fra 1962 kom Sigvald Danielsen (grunnleggerens dattersønn) inn som medeier og daglig leder av fabrikken.
Sukkertøy, kjærlighet på pinne og pastiller pakkes. De som pakker er på venstre side Synnøve Tjersland og Bjørg Jansen. På høyre side Gudny Vidringstad og Ingrid Møskedal. I bakgrunnen Sigvald Kolbjørnsen. I forgrunnen lager Olav 0ftenes og Morten Ånesen «Kongen av Danmark». (Foto: Fædrelandsvennen 1954)Kolbjørnsens handelshus like før rivingen i 1984. Dropsfabrikken i bakgrunnen. Foran Sverre Kolbjørnsen, Olav Oftenes og John Kolbjørnsen. (Foto: Jan A. Johannessen, Fædrelandsvennen)
Arbeidsvilkårene var blitt strammere og konkurransen, også fra importerte dropsvarer, var i høy grad merkbar. Mens man tidligere kunne selge produktene i 4 kilos spann til detaljistene som øste opp i snipposer fra glasskolber i butikken, krevde overgangen til selvbetjening ny emballasje, små 80 grams cellofanposer.
Pakkingen foregikk noen år manuelt, men i 1965 ble det investert i en stor, automatisk pakkemaskin. Imidlertid var lokalene trange og små i bakgården til Kolbjørnsens handelshus midt i Alleen. Utviklingen pekte bare i en retning, konsentrasjon til stordrift og større markeder. En rekke mindre industribedrifter ble derfor nedlagt på slutten av 60-tallet. Det gjaldt ikke bare dropsfabrikker, men også møbelfabrikker, skofabrikker, såpefabrikker, tekstilfabrikker osv. over det ganske land. Den 6. januar 1970 ble melding sendt til Avgiftsdirektoratet om at produksjonen ved Sørlandets Dropsfabrikk var innstilt fra 1. januar 1970.
Gjennom de mer enn 40 år dropsfabrikken var i drift i Lyngdal var den imidlertid et «søtt» innslag i bygdas næringsliv og ga arbeid til mange. Morten Ånesen Bergsaker var den første dropsmester. Han begynte i bakeriet som læregutt og var med fra dropsfabrikken startet i 1925 og helt til slutt. Olav Oftenes ble ansatt i 1935 og var også med helt til slutt. Den siste som ble opplært til dropsmester var Jack Eitland. Han begynte i 1964. Et vekslende antall damer var alltid ansatt med produksjon og pakking av drops. De gikk inn for jobben med full glød. Det var moro så lenge det varte.
Fabrikkens grunnlegger, Sigvald Kolbjørnsen, var mangfoldig med sine ideer for å få til ny virksomhet. Ved siden av dropsfabrikken drev han en tid i slutten av 20- årene, i stumfilmens dager, en privat kinematograf i Lyngdal hvor både Greta Garbo, Chaplin og «Laila» flimret over lerretet. Billettpris: 20 øre! Datteren Mally satt i billettluken og Morten sveivet apparatet.
I 1930- årene startet Sigvald Kolbjørnsen også brusfabrikk. Denne ble etter noen år solgt til kaptein J.A. Gregersen i Farsund som drev den videre under navnet «Perlen» Mineralvandfabrikk. Etter et kortere opphold i USA i 1947 kjøpte han bl.a. med hjem produksjonsmaskiner for iskrem og startet samme år Kolbjørnsens Iskremfabrikk. Iskremfabrikken ble solgt til Diplom Is i 1957. Forhandlingen av Diplom Is fortsetter den dag i dag fra det nye engroslageret på Kvavik industriområde. Som om det ikke var nok med det gikk han i sin manndoms blomst også inn for kommunepolitikk, først for Høyre og senere for Kr.F. og var søndagsskolelærer på Alleen Bedehus i en årrekke, helt fram til sine siste levedager. Ja, i sannheten en mangfoldig og vital bestefar.