Storfisken

 

 

 

I april, når fisket i elva startet, var alle gutter i Lyngdal på farten. Vi sto nok tidlig opp hvert år den 20. august når skolen skulle begynne. Det gjaldt å være så tidlig at vi fikk den bakerste plassen ved vinduet. Men denne tidlige oppstandelsen var ingen ting mot det som skjedde den dagen fisket i elva startet. Guttunger som aldri hadde vært venn av morgenen, var denne dagen ute av senga allerede i 3-4-tiden. Og det helt uten foreldrenes hjelp eller andre trusler. Verken Asbjørn eller jeg dannet noe unntak fra reglene. Fiskeutstyret var tilbørlig lagt frem og festet til sykkelen allerede kvelden i forveien.

 

Vi hadde to ulike fiskeredskaper. Den viktigste var fiskeboksen. 50 meter sene i størrelse 40 var behørig rullet opp. Boksen var merket Bjellands Fiskeboller og var av det slaget som ikke hadde fals nederst. I åpningen hadde vi festet en solid pinne tvers over. Dette var håndtaket til kasteredskapen vår. Vi holdt fiskeboksen i venstre hånd, lot senen gli gjennom høyre hand og snurret kroken og snøret som en propell i stor fart over hodet vårt. Når farten var på det største slapp vi snøret, og sluken for utover elven. Snøret og fiskekroken hadde vi kjøpt hos Harry nede i Grønndokka. Like ved Bedehuset holdt han til i, for oss guttunger, Lyngdals eneste ordentlige butikk. Butikken og verkstedet inneholdt alt det en guttunge drømte om, sykler og redskaper, mopeder og utstyr. Og selvfølgelig fiskeredskaper og Perletobakk. Her samlet alle store laksefiskere seg, drømte og fortalte om gamledager i Lyngdalselva. Vi guttunger skjønte at laksebestanden hadde vært så stor og gått så tett at man omtrent kunne gå tørrskodd over elva. Det var i dette miljøet vi fikk rede på hva slags sluk vi skulle bruke. Og det som ble sagt her – det var lov.

 

Det andre fiskeredskapet var en 4 meter lang bambusstang med snøre og krok. Stanga var også kjøpt hos Harry. De sto i bakgården og det var alltid diskusjon og store overveielser for å velge den beste. Bambusstanga ble brukt til markfiske. Den største og feiteste marken fant vi like bak husene til Strand, midt i Alleen.

 

Vel, så startet fisket dette året også. I grålysningen sto alle Lyngdals gutter langs elvekanten og ventet på årets fangst. Og urettferdigheten seiret. Noen fikk alt og andre fikk intet. Asbjørn og jeg fikk intet. Akkurat som i tidligere år. Ikke et napp. Andre gutter dro opp både ørret og sjøørret i fleng. Vi sto ved siden av dem, vi byttet plass, vi gjorde akkurat det samme som storfiskerne. Men uten resultat. Vi hadde vel allerede tapt i starten. Vi hadde en snikende følelse av at denne morgenen skulle bli som den hadde vært i alle år. Og det ble den..

 

Vi satt der bak Meieriet og hadde fått de første solstrålene i nakken. Kasteboksene var lagt til siden. Vi holdt bambusstengene med slappe tak og ventet og ventet. Nistepakken var fortært og saftflaska tom. Til slutt gav vi opp. Vi vandret videre opp langs elven, passerte jordene til Byremo og trasket opp langs Jordmorbekken. Bekken gikk ganske stor nå på våren. Den passerte Heimtun, rundet nedenfor husene til Lie, passerte jordene til gartner Botnen og endte opp i et lite vannfall ved siden av huset til lensmann Foss. Da vi passerte pumpehuset nedenfor Lie, ble Asbjørn var en skygge i vannet. Han treiv armen min og hvisket at han hadde sett sitt livs største ørret. Her ved pumpehuset var bekkekanten lagt opp med stein. Og under steinene var det mange hjemmesteder for den store ørreten. Vi la oss stille på magen ved bekkekanten. Og tålmodigheten gav seier. Vi så deler av den store fiskehalen stikke frem fra sitt skjulested.

 

Den fisken skulle vi ha. Men her nyttet det ikke med verken kasteboks eller bambusstang. Her måtte det list til. Vi satte oss ned noen meter fra bekken og vurderte en rekke alternativer. Plutselig så Asbjørn i klarsyn hva vi burde gjøre. Far hans drev butikken ”Diversen”. Alt steintøyet de fikk tilsendt kom pakket i store trekasser. Ideen som ble utviklet var at vi skulle ta vekk et av bordene nederst på kassen og sette hele kassen i bekken. Tanken var at fisken skulle svømme inn i åpningen nederst. Straks fisken var inne i kassen skulle vi i full fart vippe kassen opp. Dermed skulle fangsten være sikret.

 

Som sagt, så gjort. Vi balanserte en av de store kassene på sykkelen og fraktet den til pumpehuset ved Jordmorbekken.. Kassen ble forsiktig plassert et par titalls meter nedenfor der vi hadde sett storfisken. Vi tok av sko, sokker og bukser. Asbjørn stilte seg bak kassen. Jeg startet tretti meter lenger oppe.

 

Med en lang pinne i handa vasset jeg nedover mot Asbjørn. Pinnen ble brukt til å stikke under alle steiner og hjemmesteder som kunne være aktuelle for den store fisken vår. Vannet var iskaldt denne tidlige aprildagen. Da jeg i stor konsentrasjon var kommet ca. halvveis ned til Asbjørn, hørte jeg to dumpe smell og så Asbjørn reagere lynkjapt. Vi har den, hylte han. Jeg for frem og vi kikket begge ned i kassen. Det var ikke bare en, men to ørreter. De dumpe smellene vi hadde hørt, var fiskesnutene som i fart hadde slått mot kasseveggen. Vi fikk kassen på land og oppførte en krigsdans i bare underbuksene. Endelig var det vår tur.

 

Vi festet bambusstangen og kasteboksen på sykkelen. Fiskene ble hengt på hver sitt sykkelstyre og triumfferden gikk mot Alleen. Vi syklet rundt i Alleen til vi hadde truffet de fleste. På spørsmål om vi hadde fått fisken med fiskeboksen eller med bambusstangen, svarte vi at det ville vi ikke kommentere. Alle spurte om hvor i elva vi hadde fisket. Vi var hemmelighetsfulle og fortalte at det var det siste vi ville røpe. Sannsynligvis var det fisk i hopetall der vi hadde vært. Og den fiskeplassen skulle vi ha for oss selv.