Smia – av Dagmar Lie Thorsen

SMIA

 

Av Dagmar Lie Thorsen 

Den ruvet ikke akkurat i terrenget, smia, der den lå og klamret seg fast under Bergeheia. Men da den ble oppført av Sigurd Seland i 1902, tre år før unionsoppløsningen med Sverige, var ikke kravene så store som de er idag. Hørselvern og støvmasker var ikke oppfunnet da, og avsugvifter og klimaanlegg var det ingen som hørt om, men smia var viden kjent.

Smia i 1998 like før den ble revet.   

Ivar Seland forteller at når han som guttunge kom for å besøke sin far, måtte han krype langs gulvet, for luften var så tett av støv og røk fra essa at det var umulig å se noe. Men mange er det som har fått sin første opplæring i smedfaget der. Det er blitt meg fortalt at det første arbeiderne måtte gjøre var å lage sin egne smedhammer, og Sigurd Seland kunne, ved å se på dem, avgjøre hvem de tilhørte. Og opplæringen bar frukt. Det er utrolig å tenke på at en stor del av snøplogene som ble brukt i de offentlige etater rundt om i landet, ble laget i smia! Når Hoskuld, som etter farens død overtok smia, reiste rundt i landet for å presentere snøplogene, tok han med seg kone og barn og tok det som en ferie. 

Men tilbake til Sigurd  Seland  og hans arbeide.  Anders Sandal forteller at da han var 18–20 år, altså for ca. 70 år siden, bodde han på Sandal, og syklet frem og tilbake til Alleen hvor han arbeidet på Handelslaget. Turen nedover gikk fint, det var mye utforbakke. Men etter en lang arbeidsdag var det tungt å leie sykkelen opp alle bakkene når han skulle hjem. Om han hadde beklaget seg til Seland vet jeg ikke, men iallefall satte Seland hjernecellene i sving, og konstruerte 2 gear på Sandals sykkel! Det er vel den første sykkelen som noengang er laget med gear. Det er en verdenssensasjon. Hadde han tatt patent på den kunne han ha vært verdenskjent! Men resultatet ble at Sandal kunne sykle opp bakkene på hjemveien. Seland kom ofte og spurte hvordan den virket. – Og betalingen? Det kostet ikke noe, den ble for dyr å produsere!

Etter sin fars død overtok Hoskuld smia, og det var liksom ingen grenser for oppdragene de hadde. Da takstolene til Lyngdal Meieri skulle lages, lå folkene utenfor og sveiset dem, likedan med snøplogene, det var ikke plass inne. Da Revøybroen ble bygget, skulle wirefestene sveises fast. Med en dobbel stige og et belte rundt livet som ble festet med en karabinkrok, hang arbeideren i løse luften og sveiset. Hadde det vært idag, hadde arbeidstilsynet vært der på røde rappen og forlangt sikkerhetstiltak.

Den siste lysestaken som Hoskuld Seland laget.

Oppdragene var tallrike. Ingen jobb var for liten, og ingen for stor. Det var ikke bare store ting som ble laget. Plantehakkene som ble brukt på Planteskolen var laget i smia, likeså grushakker. Og manglet bonden en skoning på et kjerrehjul, så var det å gå til smia. Smijerns-rekkverkene derfra er velkjente. Det er vel ikke mange av dem som befinner seg i Lyngdal som ikke er laget der.

I 1977 flyttet bedriften til større lokaler på Kvavik, men smia var fremdeles i bruk. Hoskuld, som begynte å skrante med helsa, var ofte å se med smedarbeid i smia. Den siste lysestaken han laget i smijern, er i vår eie. Den var laget til oss.

Den 21. desember 1998 ble smia revet. Men Lyngdal kommune har lovet at den skal bli bygget opp igjen i Klokkergården, etter nøyaktige mål, og med alle de gamle maskinene og redskapene intakt. Det vil bli et verdig minne over en enestående bedrift fra en svunnen tid.

 

Kilder:

Kari Seland, Ivar Seland, Anders Sandal og Thorleif Lie Thorsen.

 

Hentet fra Lyngdalsboka 1999