Hattefabrikken på Opsal – av Alf Opsahl

 

Populært postkort fra 1910.

En fin høstdag, det kunne vel være i 1899, kommer det 3 kjekke unge menn gående på kirkeveg. De er pent oppdresset, og de fører seg verdensvant. Folket samles på kirkebakken, og etter øyekastene å dømme, vekker de tre en viss oppmerksomhet og beundring der de kommer.

De fleste kjenner dem. De er nylig hjemkommet fra Amerika, noe som stoff og snitt i dressene også tydelig forteller. På hodet har de i dag bredbremmede, sorte hatter. Så strøkne og stilige hatter var det få som hadde sett før i Lyngdal. Ett par tilreisende, kondisjonerte herrer gjetter på Stetson eller Borsalino. For hvem kunne tenke seg at slike flotte hodeplagg ble laget på en hattefabrikk ved Litleåna oppe i Opsalsbygda?

Men slik var det nå. Utvandringen til Amerika fra dette distriktet før og etter århundreskiftet var stort, og ikke minst fra Opsal. Skolekretsen var på denne tid meget folkerik med store barnefamilier. Det var trange kår som drev ungdommen ut. Det var simpelthen ikke plass for alle i det lille bygdesamfunnet. Helt ned til 14-15 års alderen ble de sendt over dammen for å finne arbeid og brød i den nye verden.

En stor del av utvandrerne slo seg ned i Orange, New Jersey. Der var det en stor hattefabrikk, og en del av guttene fikk arbeid der. Her lærte de faget fra grunnen av, og ble etterhvert fullbefarne hattemakere.

Så dukket tanken opp, nærmest av hjemlengsel og ungdommelig pågangsmot: – Hva om vi startet en hattefabrikk hjemme i Norge, på Opsal?

En dristig ide. Hvem var opphavsmannen? Var det legendariske Reinert Rolfsen? Eller kunne det være nevenyttige Gabriel Landrud? Vi vet ikke det.

Men så en gang, rett før århundreskiftet dro de lyngdalske hattemakerne tilbake over dammen med amerikabåten. Foruten friskt pågangsmot, hadde de nok endel «daler» i lomma. Og dertil, nede i lasterommet vil vi anta at de hadde med seg store kasser med moderne maskiner og utstyr.

Stedet hadde de tenkt ut på forhånd. Det måtte bli i Lindekleiva. Her gikk Litleåna i viltre kast ned et dalsøkk. Der var det drivkraft til maskineriet de hadde med.

Med «amerikansk fart» skjøt en stor to-etasjes trebygning i været, og en gang i 1899 kunne de norsk-amerikanske hattemakerne ta plass ved maskinene sine.

Reinert Rolfsen var bestyrer og senere disponent. Så var det brødrene Gabriel og Isak Landrud, Martin og Torvald Oftedal og Tobias Berntsen Opsal.

Etterhvert ble det arbeidsplasser for menn og kvinner fra bygda. Til tider kunne arbeidsstyrken være oppe i bortimot 20. En ny tid var kommet til den avsidesliggende grenda.

Vi skal snakke med en av dem som gikk inn og ut av hattefabrikken i årene rundt 1910.

Lærer William Kleivan ble faktisk født samme året som fabrikken startet i 1899, og det bare noen steinkast fra stedet hvor den stod. Gutter var nysgjerrige da som nå, og de hadde sin gang rundt om i fabrikken.

Maskiner av mange slag durte og gikk. Råstoffet, som bl.a. besto av fineste kaninhår fra Tyskland, ble bearbeidet i kardemaskiner. Det gikk så videre til formeapparater og presser. Hatteemnene begynte å ta form etter hvert som de passerte de forskjellige innretningene.

Den avdelingen guttene likte best å komme inn i, var i «Tova». For her gikk det livlig for seg, og det bokstavelig talt i røk og damp. Det var her hatteemnene ble «tøvet» ved at de ble bearbeidet over et digert trekar fylt med kokhett vann. Her sto det menn rundt, som dyppet, knadde og gned for at hattefilten skulle få den riktige struktur og overflate og det fine holdet. Dette foregikk med hånd, og William husker at hattemakerne virkelig ble varme på fingrene under denne prosessen.

I det såkalte «Strykeriet» var det kvinner som arbeidet. Der fikk hattene sin endelige fasong og finpuss. Ved sinnrikt innrettede symaskiner ble svetteremma sydd på. Det obligatoriske båndet med sløyfe kom på plass. William husker at det var Tomine Øygarden og Sofie Kleivan som sto for syarbeidet.

På grunn av virksomheten ved «Lyngdals Hattefabrikk» ble det litt mer levelige og interessante forhold i Opsalsbygda. Dette la en demper på utvandringen for en tid.

William forteller at i tida før første verdenskrig var Opsal den største skolekretsen i Lyngdal med 40 barn i skolen. Da han «gikk for presten» i 1914, var han en av 8 barn fra sin krets.

En av de unge hattemakerne som var kommet hjem, hadde allerede før han reiste fra Amerika, følt på et spesielt kall. Etter noen år dro han tilbake og tok teologisk utdannelse og ble prest. Alle norsk-amerikanere i New Jersey-distriktene minnes pastor Tobias Berntsen Opsal som den dyktige sjelesørger og forkynner han var. Han var prest i Orange fra 1918 til 1950, og var et samlende midtpunkt for de norske utvandrerne der.

Hans sønn, Bernt Christian Opsal, som også er presteutdannet, var i Norge en tur i sommer. Han fortalte at hans far snakket lite om sin tid som hattemaker, men han var kjent for alltid å gå med fine hatter. Sin fortid røpet han ved måten han behandlet hatter på. Det var en kjent sak, fortalte Bernt Christian at alle hattemakere som fikk en hattebrem mellom hendene, automatisk følte på den på en helt spesiell måte. Det lå i fingrene å kjenne etter struktur og kvalitet.

Det var ellers ikke så få fra bygda som arbeidet på fabrikken i kortere eller lengere tid. En av dem var Adolf Sandal. Han hadde arbeid på fabrikken i flere år. Han reiste etter en tid til Amerika, og der kunne han gå rett i arbeid på en fabrikk som utlært hattemaker fra Lindekleiva i Lyngdal.

Med fabrikkens drift ser det ut til at det gikk svært godt de første årene. De unge norsk-amerikanerne kunne sine ting, og de kom i en lagelig tid. Produksjonen var av høy internasjonal klasse, og markedet var i stand til å ta imot alt det som kunne produseres.

En forstår at tiltaket var populært i Lyngdal. Det ser vi blant annet av at når folk i den tid sendte postkort, brukte de gjerne et med bilde av «Lyngdals Hattefabrikk».

Fabrikken brant ned til grunnen i 1905. Den ble straks bygget opp igjen, og da litt lenger nede. Dette for å kunne ta mest mulig kraft ut av fossefallet. 

Den første grunnmuren til «Lyngdals Hattefabrikk» fra like før århundreskiftet.

Brannen betød et ubeleilig avbrekk i driften, og de tapte i den tiden vesentlige markedsandeler, slik vi gjerne uttrykker det i dag. Andre satte i gang liknende produksjon, og det ble stor konkurranse om kundene. Selgerne var nok ute og virket for fullt, men salget gikk etter hvert heller tregt.

Årsberetning og regnskap for 1906 bekrefter at fabrikken nå hadde fått ganske store problemer å stri med.

Regnskapet viser underskudd. Dette forklares bl.a. med at innkjøp av råmaterialer hadde vært uheldig.

På grunn av for liten driftskapital kunne innkjøpene ikke foretas på de mest gunstige tidspunkter og i de mengder som var ønskelig.

Produksjonen var i 1906, etter brannen innskrenket til bare «bløde hatte». Dette ble et stort minus for salget. Motene svinger som kjent, og nå ville folk helst ha stive hatter.

På fabrikkens generalforsamling 25. april 1907, som ble holdt i Grøndokka, ble mulighetene for å skaffe nye kapital drøftet. Denne skulle brukes til utvidelse av produksjonen. Anskaffelse av nye maskiner for produksjon av stive hatter sto på direksjonens ønskeliste. Vi vet ikke sikkert, men vil anta at dette ikke førte fram, slik at noen produksjon av stive hatter ble det ikke.

På tross av skrantende økonomi gikk produksjonen sin gang, og hattene som ble laget var fremdeles både stil og kvalitetsmessig på topp i årene utover.

Men etter en tid var en konkurs ikke til å unngå. Det ble til at Reinert Rolfsen overtok det hele, og driften fortsatte.

En mørk novembernatt i 1913 gol den røde hanen for annen gang.

Den nå 81 år gamle norsk-amerikaneren Abraham Landrud, sønn til en av dem som startet bedriften, Isak Landrud, forteller at dette er det eneste han husker etter hattefabrikken i Lindekleiva. Til gjengjeld sitter hendelsen som spikret i minnet fra da han som 4-åring sto i vinduet om natten i sitt hjem i Landrud og så «hvordan ildsluene slo opp over Anneråsen». Landrudgården ligger høyt oppe, så han hadde god utsikt. Han husker også hvordan hans far for avgårde for om mulig å redde noe.

Med dette ble det satt et punktum for en hendelsesrik tid i bygdesamfunnet.

Det hører med til historien at bygningene ble ført opp igjen også etter den siste brannen i 1913, men det ble ingen fortsettelse av driften. Rolfsen tok senere bygget ned og satte opp et stort hus i Alleen av materialene. Dette står fremdeles, og eies nå av Isak Foss.

Med god hjelp av kjentfolk har det lykkes å oppspore en ekte «lyngdalshatt». Den rundt 90-årige hatten er fremdeles i godt hold og med fabrikkens merke inne i pullen.

Terje Rom fikk den i sin tid av Martin Birkestøl. Terje kommer nok til å ta godt vare på hatten, som det klenodie den er.

Det er med mange rare tanker en går og leter etter synlige rester etter fordums virksomhet der oppe ved Litleåna. Grunnmurene til fabrikken er lette å finne, både den første helt oppe ved fossen, og den lenger nede. Murene ligger lenger fra elva enn en kunne vente, men kjentfolk mener at elveleiet, i likhet med så mye annet, har forandret seg etter som årene har gått.

Alf Opsahl.

 

Bjørn Landrud med «Lyngdalshatten», produsert av hans oldefar, Isak Landrud.

 

Hentet fra Lyngdalsboka 1990