“Goen” på Steinsheia av Lars Røksland

”Goen” på Steinsheia

Av Lars Røksland

 

 

Lyngdal har mange fine turområder, både i lavlandet og på heiene. Ett av de aller fineste etter min mening er Steinsheia. Dette er fjellområdet mellom Øvsteland og Skreli og nordover mot Homsvann og Bjørnestad.

”Goen” på Steinsheia en klar høstdag i oktober 2003. Foto Sverre Leksbø.

En kommer lettest opp på Steinsheia ved å følge Skreliveien, stanse like før veien begynner å helle nedover mot Skreli, og så gå til høyre. Etter en kort, men bratt oppstigning på ca. 30 meter, flater terrenget seg ut, og det blir lett å gå. Mye av turen går på rent eller mosegrodd fjell. Utsikten er unik. En ser utover landskapene i Spind. En ser Lyngdalsfjorden sno seg innover fra Farsund, og selve byen lyser mot en fra skråningene opp mot Varbak. Mot sydvest kneiser Borgåsen med sine stupbratte sider.

En kan lett forestille seg at folk fra Skreli og gårdene omkring søkte tilflukt på denne åsen når fiender ble observert på vei inn Lyngdalsfjorden. Vi vandrer videre vestover, og snart ser vi Skreli i fugleperspektiv. Vi ser de gamle gårdene, vi ser hyttene som er bygd både sør og nord for Skreli, og vi får et herlig utsyn over det unike turterrenget vest og nord for Skreli. Sjøl kan en sitte og nyte den fine utsikten og betrakte det hele ”sånn litet grann från ovan”. Når vi er kommet så langt mot nordvest at vi er på høyde med Sandvann og hyttene opp mot Rasvæta, går vi mot øst oppover mot den høyeste delen av Steinsheia. Der finner vi ”Goen”, selve målet for turen.

”Goen” er en kjempestor steinblokk som antakelig er fraktet dit med ismassene for tusener av år siden, og så strandet nær Steinsheias høyeste punkt. ”Goen” er diger, svært diger, som et lite hus. Om det finnes større stein på andre fjell, kan nok være, men det mest interessante, og det som setter fantasien i sving ved denne steinen, er navnet ”Goen”. Er det et gammelt navn? Betyr det noe spesielt? Ingen har gitt noe sikkert svar. Ingen kan si når navnet dukket opp første gang. Det er mystikk ved denne steinen. Navnet bringer tankene tilbake til hedensk tid, da goden (presten) ofret til de norrøne gudene. Noen mener at dette har vært et gammelt kultsted, eller offersted, og at steinen og området rundt den har vært ansett som hellig. Det sies også at ungdommen i eldre tid møttes her, og at den største manndomsprøven var å komme seg opp på ”Goen”. Noen skal ha klart det, men jeg kan ikke skjønne at det kan være mulig. ”Goen” er for stor. 

”Goen” må ha stått sterkt i folks bevissthet. Det ser ut til at bøndene både på øst- og vestsida av Steinsheia prøvde å nå fram med eiendommen sin til ”Goen”. Steingjerdene mellom eiendommene peker mot ”Goen” og har sitt utgangspunkt ved eller nær denne steinen. Alle måtte ha en bit av Steinsheia og komme så nær  ”Goen” som mulig. Vi kan undres og spørre hvorfor. 

Det var i mange år vanlig at bønder fra Lyngdal hadde kuer eller ungdyr gående på Steinsheia om sommeren. Når noen da skulle se etter om alt var i orden med dyrene, var gjerne meldingen tilbake: ”De står ved ”Goen”.” Det var nok naturlig, da de beste beiteplassene på Steinsheia er i nærheten av ”Goen”. Noen mener at nettopp det gode graset her har gitt navnet til steinen. 

Det er nå dessverre slutt med å ha krøtter på Steinsheia, og skog og kratt vokser til og forandrer landskapet. ”Goen” blir mer og mer bortgjømt og vanskelig å finne. Det er sørgelig. 

Har du god fantasi og lar tankene gå tilbake, kan en time alene ved ”Goen” gi deg bilder og tanker du ikke får andre steder. Det kan ha foregått mye der gjennom hundreårene som er gått. 

I nærheten av ”Goen” kan en være heldig å møte dette ”kunstverket”,
enda et av naturkreftenes merkverdige og lunefulle påfunn. Foto Sverre Leksbø.

Steinsheia kan være vakker, men den kan også vise seg fra vrangsiden. Da blir vi små. En solskinnsdag kan plutselig forandres. Nordvesten blåser opp og sender kalde gufs og regnbøyer over heia. Jeg husker en gang jeg søkte ly bak en stor stein. Jeg var tynnkledd. Nordvesten ulte, og regnet gikk vannrett over steinen. Hendene var iskalde, kuldegysninger jog gjennom kroppen, og livet var surt. Plutselig var bøya over, sola varmet igjen, og det var godt å være på Steinsheia.

 

Hentet fra Lyngdalsboka 2003