Karoline i Badstova

Karoline i Badstova  av Jon Sjeime

 
Og en beretning om en basar på «Svartopsa» i Lyngdal omkring århundreskiftet.
 
Dette er en artikkel som har vært trykket i Farsunds Avis 21. mars 1951
 
Det lille, hvitmalte skolehus, som står på skillet mellom Kollevoll og Aunevik, var alminnelig sam- lingsted før bedehuset «Bethesda» ble bygget. — Så gløtter vi inn i skolehuset hvor der er basar, de to skolestuene er fullstappet av folk. — På basaren er også Karoline Aunevig, eller som hun til daglig ble kalt: «Karoline i Badstova«. Hun bodde i en liten stue, en tidligere badstue. Den lå i bakkhellet mellom Bankan og Bekken. Stue bestod av to ganske små rom — stue og svalgang med et lite «utskott«.
 
— Så utrolig som det høres, hadde hun i sin tid en ku i dette «utskott». Foret til dyret fikk hun av folk omkring på gårdene. Men når vinteren ble lang og kald ble det ofte vanskelig for henne å få tilstrekkelig for til kua. Så ble den solgt til en eller annen handelskar. — Den dagen den drog, gråt Karoline. Da kua var nede ved «Bekken», leiet av handelskaren, snudde den hodet og rautet sitt siste farvell til Karoline.
 
 
Slik er nå engang livet. — Kjærlighet og hjertelag skaper hygge, selv om «husvære» er aldri så trangt. Derfor var det at Dagros helst ville være i «utskottet» hos sin kjære Karoline, om der var aldri så trangt. Karoline kunne vel til tider ha det litt smått; men noen nød led hun vel aldri. — Folk omkring i bygden var snille mot henne. Stuen hadde vel i sin tid vært korntørke eller badstue til gården «Bankan«, der ligger høyere opp i lien.
 
Foran døren var rotstubben av en svær, gammel eik. På stubben lå trappesteinen. Inngangsdøren var med sin gamle lås-innredninger og hengsler, solid og god. Den kunne for den saks skyld gjerne vært en av de gamle, lave dører fra Aa gamle kirke eller prestegård, der var ting som talte for det. Så skyver vi ned den store dør klinke, den lave dør går opp og vi er i den lille sval eller gang. Her er jordgulv med noen steinheller.
 
Den lille sval benyttet hun til kjøkken. På en liten hylle, omgitt av border, stod kaffeknega og kaffeboksen. Den hadde i sin tid vært tobakksboks. Hu hadde vel fått boksen av en eller annen sjømann, enda smilte den hollandske sjøgutten ned fra boksen mot Karoline. I den lille tallerkenrekke hadde hun sine få tallerkener og fat. Noen av dem var engang slått i stykker, men de var sirlig og vakkert bunden. Kanskje det var murer Eriksen i Farsund, som hadde reparert dem. Noen skorstein var der ikke og langt mindre komfyr. Der var bare en «åre» med ljorehull i taket, hvor røken drev ut. På åren stod brannjernet, stekepannen, gryten med hank og den lille, svarte kobberkjele til kaffekoking. Om vinteren kokte hu i ovnsporten inne i den lille stue. Innenfor svalen eller kjøkkenet var «utskottet», hvor hun hadde «Dagros».
 
Gjødselen kastet Karoline ut gjennom en liten glugge i veggen. Der bak veggen stod et stort, gammelt epletre, det godgjorde seg av gjødselen fra «Dagros». Epletreet bar slike store, deilige vinterepler, som hun solgte sammen med bær fra skogen på Torvet i Farsund. I den tid gikk D/S «Fram», skipper Peder Hansen, innover Kollevollstranden i lørdagsruten inn Lyngdalsfjorden.
 
Dampskipsbryggen i Kollevollstrand er som da Karoline møtte opp med sine eplekurver for å reise til byen. Et gressteppe ligger som et dekke over den gamle brygge og vei opp til Kollevold. De hundreder av tråkkende føtter er borte, derfor blomstrer kløver og tiriltunge mellom det frodige gress. Det gjør vel også gresset og blomstene på mange av deres grave, som engang vandret her. Fred med deres minne!
 
Fra kjøkkenet til dagligstuen førte en ganske liten, lav dør. Var man stor, måtte der krypes inn. Men den klarte seg for Karoline, hun var liten av vokster og en sykdom i barneårene hadde gjort henne hoftehalt. Stuen var av solid tømmer med spiss gavl, uten loft. Dens vegge var ikke bordkledd hverken utvendig eller innvendig. Noen maling eller tjære hadde der heller aldri vært på veggene. Taket var dekket av bjørkenever og gresstorv, hvor ville blomster vokste i solskinnet. Plassen hvor stuen stod var pen med utsyn mot Fagervolden og «Taarnet».
 
I den tid badstova ble ombygget til beboelseshus, ble der saget et avlangt hull i den ene langvegg. Der ble innsatt et gammelt vindu — på tvers. Men det gjorde da sin nytte. Gjennom de gamle, grønne rutene kunne man se en potteblomst:  »Kristi-Blodsdraabe», den stod på det lille bord foran vinduet. Til høyre for døren stod kakkelovnen på sin trefot. Under ovnen hadde hennes gamle, store katt sin plass. Katten hadde hun fått av «Sara på Bankan». Den ble ubegripelig stor og gammel og fulgte med Karoline på hennes besøk omkring i bygden.
 
Den gamle husklokken med bildet av Jesus og hans mor på tallskiven, viste tiden så noenlunde, og slo sine monotone slag år etter år, som den hadde gjort fra hennes foreldres dage.
 
Opp mot den indre langvegg, stod en uttrekksbenk. Om dagen kunne den skyves sammen og kunne da brukes som sitteplass. Under vinduet var det lille bord, hvor en pinnestol var anbrakt ved hver ende. Ble der mer enn én besøkende, ble de henvist til sofabenken. I et av stuens hjørner var en krohylle i to avdelinger. Øverst var anbrakt en nipsfigur og en slags nålepute på stativ og i avdelingen under fikk en senere omtalt vekkerklokke sin plass. I bokhyllen, som var laget av tomme trådsneller, hadde hun endel gamle bøker. Der var blomstret forheng foran hyllen. Hun hadde også et lite «hekken», men det hang på veggen i kjøkkenet. Karoline kunne lese, men skrivekunsten var det smått med. Pikene lærte ikke å skrive i den tid hun gikk på omgangskolen. Det var bare guttene som hadde det privilegiet.
 
I den lille blåmalte, rundlåkede kiste til venstre for døren hadde hun sine »kisteklæder«. La meg heller ikke glemme hylla på veggen over kisten. Der hadde hun om dagen sin stålampe. Det var en «fladbrænder». — «Rundbrænder» hadde ikke Karoline råd til å ha, den øyet for meget olje: Om kvelden ble lampen plassert på bordet foran vinduet, hvor Farsundsbladet «Lister» var bordduk til hverdagsbruk.
 
Karoline ble aldri regnet for gammel, iallfall ikke i sinnet, tross sine mange leveår. Ungdommen var glad i henne og hun i ungdommen. Det hendte at hun i de lyse, varme sommerkvelder satt på trappen og sang og spilte på sitt toraders trekkspill, med barn og ungdom omkring seg:
 
«Jeg ønsker deg min venn så mange lyse netter,
som linnen den bér løv, som haslen den bér nøtter.
Som fisken uti sund, som fuglen uti lund,
som stjerner uten tall på himlens frydesal».
 
Jeg ønsker deg min venn, at du må lykkelig blive,
hvorhen du farer hen — der er vanskeligt i livet.
Endel er full av spott, endel er full av svik.
Jeg ønsker deg min venn, at du må blive rik.
 
Den her gjengitte sang har nok flere vers, men vedkommende som ga meg den, husket ikke flere. Karoline hadde en ganske god stemme og spilte upåklagelig på sitt lille trekkspill, — iallfall syntes barna og de unge det.
 
I den lille stuen ble hun født og der ble hun til hun ikke kunne stelle lenger.
Dagen kom da «Lars i Nese» kom med hest og karjol for å kjøre henne til Kollevold, hvor hun var «bortsatt» — som det den tid kaltes — til en familie der. Hun hadde det håp at hun skulle komme tilbake igjen. — Det gjorde hun også, men da var hytten revet. Det var ikke gjort i ondskap. Nei! Den var ikke egnet til menneskebolig lenger. Det sies hun ble arg da hun så den var revet. — Hun var «bortsatt». — Dengang var det intet pleiehjem i Lyngdal. Det forklarer alt!
På Kollevold hadde hun det etter omstendighetene godt til hun døde.
 
Men — tilbake til «Svartopsa», hvor basaren gikk med liv og lyst. Karoline var omgitt av ungdom og andre, som ga henne loddsedler. Der var gitt en mengde ting, bl. a. en stor kringle fra «Tosten i Spinnanstrånna». Der var også gitt et vekkerur. Det ville Karoline gjerne vinne, så der var flere som ga henne nummer på det.
På basaren året før hadde Karoline vunnet et pent forklæ, loddseddelen hadde hun fått av Langeland, kretsens avholdte lærer. I kveld ville hun benytte anledningen til å takke læreren for gevinsten, derfor hadde hun tatt forklæet på seg. Læreren stod i samtale med flere, bl. a. med presten. Karoline gikk bort til læreren, rakte frem hånden og sa:  «Du må ha takk for prortrette (fotografiet) æg fek a dæg ifjor!» Læreren stod spørrende, og de andre ble synlig interessert. «Har du fått noe portrett av meg?» — Så kom «Lena på Lestykket», læreren til hjelp.  — «Karoline meine vist bilejetten.» Men — Karoline holdt på sitt. — «Nei! æg meine potrette, — æg he ingen billejet fænge a an — dæ va på det æg vant forklæe æg he på mæg hær!» Karoline tok feil og kalte loddseddelen for «pro-trett«. Dermed kom forklaringen og Karoline fikk nummer på vekkerklokken; men hun vant den ikke. Klokken ble vunnet av Berthine Aunevig — «Tine mæ Bekken».
 
Uten navn

“Lars i Nese” kom med hest og karjol (Tegnet av D. Køhn)

Da basaren var slutt og forsamlingen gikk på hjemveien, ville ungdommen ha litt morro med Karoline. — «Gratulerer med vekkerklokka»’ sa de — — — «Æg he inga klokka vonne. — Dæ va Tine som vant o» Men ungdomsflokken ga seg ikke.  Der måtte være en feil.
 
Tine hadde vunnet to klokker før om årene, med denne ble det tre. — Så en eller annen feil måtte der være.
Neste dag er Karoline på vei til «Hans i Lonåsen». Hans måtte ha greie på trekkingen. Men Hans kunne bare si, som sant var: — Berthine hadde vunnet den! Med det måtte hun slå seg til ro, hun visste, at Hans Lonas sa sant.
 
På hjemveien var hun innom «Bekken» og fikk kaffe og «en hæv mole kringle» og – vekkeruret. Hun fikk det til låns så lenge hun levde. Det ble satt i krohyllen, omgitt av den halve pappeske. Der stod det til hun flyttet til Kollevold. Det var kanskje det eneste av sitt «bohave» hun fikk med, kan hende også sin lille, blåmalte kiste med klærne.
 
Så lir det på slutten med henne. Men hun var takknemlig for den lånte ‘klokke, for noe av det siste hun sa, var: «Nå må dåkke ikkje gløyme å gi klokka tebage te Tine!»
Nå er vel Karoline Aunevig glemt av de fleste. Hennes lille stue er borte, det er vel også gravhaugen ved Lyngdal kirke.
 
 
Det er Torgeir Grosås som har gitt oss denne avisartikkelen. Vi ville gjerne vite mer om Karoline og lette i Lians Lyngdal 1 etter svar. På side 123 fant vi henne: Karen Oline også kalt Karoline, født 1828. Hennes far var skredder Andreas Halvorsen fra Bergen (ca 1793- 1847), hennes mor var Olene (Olea) Olsdatter Kallåsen (1798-1868). Hun hadde flere søsken som forsvant ut i verden men hun ble igjen og bodde ved folketellinga i 1905 på en plass under Bnr. 5 på Aunevik, fremdeles ugift. Grosås forteller at hans mor som var født i 1900 kunne huske at de pleide å gå med mat til Karoline, så hun må ha levd et stykke ut på 1900 tallet. Han forteller også at hytta hennes lå oppe i bakken på toppen av det som i dag heter Bankantunnelen. Om forfatteren Jon Sjeime får vi vite at han sammen med sin bror drev en kaffe på Nytorvet i Farsund. Det var alltid stas når folkene fra Aunevik kom dit for Sjeime hevdet å ha et visst opphav på Aunevik. Det har ikke lykkes for oss å finne den slektsmessige forbindelse men den finnes nok.
 
Hentet fra Lyngdalsboka 2014