Dyrskue – en tiårings opplevelse fra tidlig femtitall.

Om jærkjerringer, fylliker, blå plommer, hanekamp

– og stuten av Birger

Av Gulla (Gabrielsen) Lind, Mandal

 

Dyrskue i Lyngdal var en begivenhet. Ikke bare for lyngdølene, men like mye for folk i nabobygdene. Og austadfolk møtte opp – i busslaster. Det ble satt opp ekstrabusser med minst to returer fra Lyngdal. Og Jakob Holvik hadde ingen problemer med å fylle rutebilen.

Alle gledet seg til dyrskue. Motivene varierte. Men de fleste gledet seg til folkelivet. Noen øynet utsiktene til en god handel. Andre til endelig å kunne få en fuktig fest. Og enkelte gledet seg til å bivåne andres utskeielser. Og lille meg; Jeg gledet meg til alt. Men mest til de blå plommene med et gråt belegg av dugg.

Jakob kjører rutebilen fra Lundegård, og mamma, pappa, Grete og meg skal være med. Vi har tatt på oss besteklærne. Vi må jo være fine, når vi skal ut blant folk. Og nå venter vi spent sammen med alle de andre utenfor butikken. Laura er fin i den aller, aller beste amerikakåpa. Den blå med hvit blondekrage. Til den bruker hun den hvite, bredbremma stråhatten med blått ripsbånd og rosa og hvite blomster rundt pullen. Så har hun hvite vanter og blå sko og blå veske.

– Stilig, sier mamma. Og det er Laura. Forferdelig stilig. Jenny og jentene hos Karl skal også være med. De tre er i alle fall ikke amerikafine og stilige. De har de gamle svarte kåpene som de alltid har hatt. Og bestehatten til Maria har nok vært svart ei gang, men nå er stråene blitt brunaktige og ripsbåndet gråaktig. Og fasongen er ikke som Laura sin hatt. Hatten til Maria ser ut som ei omvendt potte hun har tredd nedover hodet. Borghild har det svarte bestesjalet med frynser rundt hodet og Jenny er barhoda. – Dere skal også på dyrskuet? spør Laura og ser opp og ned på jentene i Lunden. Hun ser ut som hun tenker; «Stakkar, de har nok ikke noen fine amerikaklær å ta på seg».

– Ja, vi har tatt oss fri i dag, sier Borghild. Vi skal opp og se om vi finner ei brukandes kyr. Hun og Maria og Jenny kikker på all amerikastasen. De smiler litt av Laura som er så fin. Og det er ikke godt å helt skjønne hva de tenker. Men i alle fall ser det ikke ut som de bryr seg om at de har de gamle klærne.

– Der kommer rutebilen! I Vollandsbakken! roper jeg. Jeg ser den først. Alle flytter seg inn mot butikken sånn at Jakob får plass til bilen sin. Han stopper. Og alle skynder seg mot rutebilen.

– En av gangen! roper Jakob. Men jeg savner Birger. Han pleier jo alltid å gå på dyrskuet. – Han er gått i forveien. Med stuten. Han tror visst han får premie, sier Laura og ler – litt rart. Premie for stuten sin! Ja! Ja! – Jasså!, sier Jakob og tar i mot penger og river av en billett.

Det er god plass til alle i rutebilen, og vi får hvert vårt sete. Ungene også. Jeg setter meg ved vinduet. Det røde og grønne setet er brennvarmt. Det lukter skinn. Og det lukter bensin og bilsyke og svette i rutebilen, og jeg føler meg kvalm – lenge før Jakob begynner å kjøre. – Her er spyposer, sier Jakob og smekker igjen penge veska. Det er en varm dag og mange har blitt bilsyke. Jeg kikker bakover. Der sitter korshavnsungene – bleike og grå og stirrer rett ut i lufta. – Vi kan vel rulle ned vinduet, sier mamma. Hun har også lett for å bli bilsyk. Det hjelper med frisk luft. – Nei!, roper Teodora, da blir det trekk. Og trekk er farlig for gikta og forkjølelsen. Vinduet blir igjen og vi sitter i lukta og blir kvalmere og kvalmere.

I svingene i Skomrakbakken spyr jeg. Men da er det heldigvis ikke langt til Lyngdal. Jakob stopper utenfor Bondeheimen i Alleen. Der er det fullt av folk. Og i enden av Bondeheimen står alle som har noe å selge. Det er mest jærkjerringer. De selger rosa og gulhvite hjemmestrikka ulltrøyer. Noen selger tyttebær. Noen av jærkjerringene selger hjemmestrikka sokker og lodder. Og noen har tova ull ladder på bordene. – Kjøba, kjøba! roper de. Kjøba himestrikka odltrøyar! Dei bli kvide i fyssta vasken.

Jærkjerringene er med mennene sine på dyrskue. De ser ut som noen store ullballer der de står – godt innetulla i strikkejakker og sjal. De har kaffe på termosflaska, og koppen står ved siden av pengeeska. De prater med hverandre og ler og er ganske oppspilte og drikker kaffi i ett.

– Goe kaffi. Himlanse sterke å’ goe kaffi, ler ei. Og alle skriker og skråler de om kapp. – Kjøba ei odltrøya, då! Det høres ut som de kappes om å selge mest. – Kjøba ei odltrøya. De’ kan bli ein kadle vintar! roper ei annen og fniser. Mennene til jærkjerringene er nede på dyrskueplassen og bytter og selger kyr. Og noen selger ploger og harver. Noen selger plommer. Og det synes jeg er det aller, aller beste med hele dyrskuet. Det er kasse på kasse med nymodne plommer. Alle slags plommer. Store røde og gule. Og små, søte, blå plommer som har gråaktig dugg på utsia og rødgult, saftig plommekjøtt på innsia. – Jeg skal ha for 10 øre i blåplommer. Jeg har en femtiøring å kjøpe for, og sparer resten til noe annet. Det blir noen få plommer i gråposen. Tretten stykker. Jeg kikker på dem.

De er deilig fristende. Noe av dugga har forsvunnet, og det er blå flekker der de har tatt på plomma. Jeg bestemmer meg for å spare. Vente litt med plommene. Nyte synet av dem ei stund.

– Jeg tar bare ei, tenker jeg. Spiser ei og ei – seint. Resten sparer jeg. Vil ha dem lenge. Nyte å ha de i posen. Men jeg glømmer meg. Spiser bare ei til og ei til og så ei til; og plutselig er alle tretten spist opp. Det er mye rart å se på dyrskuet. Og mange kjente. Hundingslandsguttene er der. Alle tre. Med syklene. De er glade. De kikker på ulltrøyene til jærkjerringene, sier noe og ler. En lang, tynn mann med skyggelue og skjorta utenpå buksene kommer sjanglende.

– Han er full, hører jeg noen si. Han er alltid full på dyrskuet. Begynner tidlig – med flaska. Og sovner tidlig bak en busk – fra heile dyrskuet. Men han skal på dyrskuet. Hvert år.

– Kom, sier mamma og tar meg i armen. Vi går opp på handelslaget og ser om de har buksetøy. De gir prosenter, siden det er dyrskue. Du må ha nye bukser til vinteren, og vi kan like godt kjøpe tøyet nå. Vi går oppover mot handelslaget – alle fire. Holder hverandre i hendene. For sikkerhets skyld. Det er mange folk ute. Vi går forbi kiosken til Sletta og kafeen til Larsen. Der lukter det pølser og det er stilt ut plommekasser. Og det står sjøgutter med tynne bein og blanke jakker utenfor. De drikker brus.

På Centrum Cafe er det fullt av folk. Hestehandlere som må ha kaffe. Pappa kjenner Kolbjørnsen som eier kafeen. Han er også baker. – Vent utenfor, sier pappa. Han går inn og kommer ut med en pose wienerbrød – ett til hver.

– De er gode, sier Grete, men ikke så gode som dine, pappa. Pappa blir glad og kry. Ingen baker så gode wienerbrød som ham. Ekspedistrisa i tøybutikken på Handelslaget er rund og trinn og har blå forklekjole av blank silke og krusepermanent. Hun bøyer seg ned og tar mål.

– Det er grusomt å ta mål. Hvis hun bare kunne skynte seg, tenker jeg. Det er det verste jeg vet.

Endelig er hun ferdig med å ta mål og mamma bestemmer seg for et mørkeblått skjølingstadtøy. Ekspedistrisa måler og klipper – seint. Det lukter svette lang vei og jeg holder på å dø. Endelig er hun ferdig. Pakker inn. Skriver ut regninga. Seint. Mamma leverer rasjoneringskortet og pengene. Og ekspeditrisa sveiver på kassapparatet. Klipper merket og leverer rasjoneringskortet til mamma. Endelig. Endelig kan vi gå ut. Pappa bærer pakken med buksetøyet. – Nå tror jeg vi går nedover til dyrskueplassen, sier han. Det skal bli godt med frisk luft. Folk går i flokk og følge nedover til dyrskueplassen.

Langs hele veien er det folk som selger. Noen selger epler og pærer. Og mange selger plommer. Det er plommeår. Og noen selger poteter og kål og kålrabi og gulrøtter.

Den fulle mannen sjangler nedover sammen med en tynn, liten mann med skyggelue. Jeg er litt redd for fylliker og tar et godt tak i hånda til pappa. En kan jo aldri vite hva de kan finne på. – Du behøver ikke være redd, sier pappa og ler. Han der kan selv en unge løpe i fra. Og han vil nok ikke gjøre noe galt, selv om han er full. – Men jeg er nå ikke så sikker på det, tenker jeg. I heftene fra barneforeninga gjør fulle menn forferdeligheter. I alle fall før de blir frelst.

På dyrskueplassen er det noen lange brakker og inni står alle dyrene. Hestene og kyrene er bundet. Sauene står i stiller. Noen dyr står utenfor. Birger og stuten står utenfor. Og Birger er kry av stuten sin. Det kan en se lang vei. Han har børstet og vasket den, så all dritten oppetter beina er vekk og stuten er blank og fin i pelsen. Birger har ikke pynta seg. Han går i vindjakka og skyggelua. Det er nok sånn en skal gå på dyrskuet. I alle fall når en har med seg dyr. Ingen av de andre mennene som har dyr med seg har pynta seg, men noen går med hatt.

lb1999 dyrskue

Utenfor ei av brakkene er det mange folk som hojer og skriker. Den lange fulle mannen og den lille fulle står og holder rundt hverandre. De ler og skråler. Og de svaier frem og tilbake og har vondt for å stå. Den lange har ei brennevinsflaske i hånda og byr rundt, men ingen vil ha. Og det skjønner jeg godt, for folk blir skrekkelig dumme av å drikke. Vi går forbi og ser at det er to haner som slåss. Hanekamp. De hopper mot hverandre og brisker med vingene og pikker fjærene av hverandre og er riktig så forarga på hverandre. Fjærene flagrer. Og mennene flirer. Og fylliken heller brennevin oppi en tom fiskebolleboks som står i haneburet. Mennene ler. – Vi går, sier pappa. Det er ikke noe moro. Og slett ikke noe for unger. – Det hadde nå vært moro å se litt til på hanene, tenker jeg, men når pappa bruker den tona, vet jeg at det ikke nytter å mase. Vi går. Forbi Birger og stuten. Og de andre stutene og alle de røde lyngdalskyrene. – Det ble førstepremie, roper han kry. Førstepremie! Han er så kry at det lyser av han. – Gratulerer! roper mamma og pappa. Birger takker.

Foran oss går Borghild og Maria med ei kyr, og Jenny dilter etter. Hun har teia full. – Så det ble handel, sier mamma. – Ja, vi fant ei fin lyngdalskyr, sier Borghild og peker på kyra. Den er fin, ser jeg, med en hvit flekk i panna. -Den er godlynt og melker godt. Bare se på det fine juret, sier Maria glad. Og juret er rent og stort og lyserødt og fullt av melk. Og pattene er store og sikkert gode å holde i. -Stjerna, heter hun, sier Jenny og klapper lyngdalskyra. Det er fordi den har den hvite flekken i panna. -Nå må vi raske på hvis vi skal nå ruta, sier mamma og tar tak i hånda til Grete. Vi skynter oss, og kommer tids nok. Utenfor rutebilen står Laura og venter. Hun skal også hjem tidlig. -Ja, jeg går hjem tidlig. Bikås jeg har sett det som er å se, sier hun. Hun prater ennå litt amerikaspråk – «bikås».

-Dere kan sette dere inn nå, sier Jakob. Jeg kjører om to- tre minutter. Og folk trenger seg på som de er redde for at Jakob skal kjøre fra dem. Men Jakob venter på alle. Og når alle er kommet inn starter han bilen. Den skjelver og bråker og det lukter vondt. -Bare jeg ikke blir kvalm igjen og spyr, tenker jeg. -Hvis noen blir bilsjuke, må de si i fra, sier Jakob, så skal jeg stoppe sånn at de kan gå ut å spy. -Det var jo fornuftig, sier pappa, og godt for passasjerene. -Ja, sier mamma, men han er vel lei av å tørke spy. For det er jo ikke alle som treffer posen. Rutebilen strever opp den bratte, svingete Skomrakbakken. Det er varmt i bilen, men nå ruller mamma ned vinduet. Og ingen sier noe for det. Jeg sitter i luften og prøver å tenke på at jeg ikke skal bli bilsyk.

Jeg tenker på dyrskuet. På hanene som slåss. Det var i grunnen både fælt og morsomt. Stakkars hanene som var så sinna på hverandre. Det var fælt. Men det ble morsomt når alle sto rundt og heiet og lo. Det samme er det i grunnen med de fulle mannfolkene. Det er fælt med fulle folk. Stakkars ungene deres. Men det ser ut som om de har det morro på en måte og. Og jeg tenker på jærkjerringene som selger lyserøde ullundertrøyer og drikker kaffe, og blir mer og mer i godt humør. Det er i grunnen mye godt humør på dyrskuet. Og jeg tenker på stuten av Birger som fikk førstepremie. Og på Birger som er i så godt humør som han aldri har vært i før. Nå kommer nok Birger til å stå på butikken og skryte og le ei lang stund. Han kommer til å ta seg ei stor skrå og gi seg god tid på butikken så flest mulig får hørt om dyrskuedagen og stuten og premien. Han kan dra det gode humøret ut ei lang stund.

-Har noen hørt hvordan det gikk med stuten av Birger, spør Laura. Just som om hun kunne vite hva jeg tenkte. -Birger er i sjuende himmel. Stuten vant. Fikk førstepremie. Datt det ut av meg.

-Oh boy! Oh boy! Ai gess, at nå blir vel ikke Birger til å prata til på ei lang stund, sier Laura og ler. Men du verden så mange folk som get drunk. Det er sannelig litt av en kommers med heile dyrskuet. Men det er jo moro å get to geder nåo enn denn. Jeg skjønner ikke helt hva hun mener, men hun ser i alle fall ganske fornøyd ut. Så hun må ha hatt det greit på dyrskuet i dag, Laura. Og det har jeg også. Og hatt mye godt. Jeg kjenner på magen som er aldeles full av dyrskuplommer. Og jeg er skrekkelig trøtt – i heile meg.

 

Hentet fra Lyngdalsboka 1999      Copyright Lyngdal historielag 2016