Gamle dager i Skrelia

Gamle dager i Skrelia
 
Av Inga Reisvåg
 
Fra Gerda Buch i Eikvåg har vi fått en artikkel som omhandler gamle dager i Skrelia. Gerda er født i Rovedalen i 1915, men familien flyttet til Skrelia da hun var 5 år gammel og her vokste hun opp i en stor søskenflokk. Det var liv og røre der i hennes oppvekst, folketallet var mellom 20 og 25 personer i denne tida. Artikkelen er utformet i 1995 i forbindelse med Gerda’s 80-årsdag og er opprinnelig tenkt som en fortelling for barn og barnebarn. Vi er henne takk skyldig for at vi har fått lov å dele den med våre historieinteresserte lesere og med Skrelias mange venner.
 
Gerda forteller
Enten det er mange tilhørere eller om vi bare slentrer langs veien sammen, forteller Gerda interessante historier fra sitt liv. Om det er fra krigens tid med dramatiske opplevelser eller fra barndommens lek på Plommeberget, lytter vi til et frodig og fint fortellertalent.
Plommeberget lå i Skrelia hvor Gerda vokste opp, der hun levde et slitsomt, men spennende liv.
  
større px

Gerda i 15-16 års alderen. Huset er ikke helt ferdig etter brannen.

På spørsmålet hva hun husker best fra barndommen svarer hun uten å nøle: «Da jeg var i 10-årsalderen opplevde jeg at huset vårt brant ned til grunnen. Jeg ser det tydelig for meg den dag idag.» Og denne brannen må virkelig ha vært dramatisk. Huset stod plutselig i lys lue da de holdt på vende høyet før middag. En einerkvist i skorsteinen under potetgryta ble skjebnesvangert. Og da vannet i brønnen var tørket bort og naboene var i Farsund med rutebåten, var det ingenting som kunne reddet huset. I slike situasjoner var det godt å ha en hjelpsom familie. De flyttet til onkelen mens det ble bygget nytt hus. Og huset skulle ikke romme mindre enn foreldre med 10 barn.
 
3

Gerdas foreldre, Amalia Kristine og Thorvald Andreas Tobiassen.

Var en liten heiegård nok til å brødfø så mange mennesker?
 
Nei, Gerda sier faren laget tresko og sålte sko, laget river og ljåorv, og om sommeren drev han med husmaling. De hadde nok til husbruk av kjøtt, fisk, poteter og grønnsaker, og de dyrket også litt korn. Og så plukket de rundt 600 liter blåbær hver sommer. De ble solgt til en oppkjøper som hentet dem i Skrelistrand. «Men det var før de plantet all den granen» sier Gerda. «Det skulle de ikke ha gjort. Hele naturen med dyreliv og vekster i skogen ble annerledes. Og det ble mørkt og trist der det før var åpent og fritt.»
 
Alle steder hvor det vokste gress på myrer og teiger ble slått om sommeren. Om vinteren ble det også «skavet», barken ble skåret av trærne og brukt til dyrefor, og veden som ble kalt «skjevlingen» ble brukt til ovnsvarme.
 
Sammen med naboene skar de også torv. Den ble satt opp i pyramider for at den skulle tørke, og så ble den brukt under bakstehella når de bakte flatbrød. De brukte den også i ovnen om natta, da holdt ovnen seg varm helt til morgenen.
Alt i naturen ble utnyttet. De samlet mose på fjellene og brukte den under dyrene i fjøset, og den gikk tilbake til naturen når de spredte møkka ut på jordene om våren. Store områder ble «svidd» for at det skulle bli frodigere, eldre mennesker sa også at der ble mere fisk i vannene når aske falt ned der. Og de fisket en masse aure, tredde dem på bjørkekvister og tok dem hjem til middag.
 
Ingen skulle bli arbeidsledige, sier Gerda. Barna måtte være med å gjøre husarbeid, strikke og sy. Moren hadde det alltid travelt med dyrene og fjøset, og det måtte bæres vann fra brønnene både til dyrene og husbruk. Før jul ble det ekstra mye vannbæring, for da skulle det være fint og rent inne, og det ble også slaktet da.
 
Gerda husker godt alle dyrene og spesielt leken med alle lammene om våren, det var som et eventyr hver gang. De hadde også andre tamme dyr, f.eks. harer som fulgte barna inn og ut og fikk mat av dem. Så selv om det var mye å gjøre ble det alltid tid til leking og også litt slåssing med så mange barn. Men om kvelden når det ble mørkt sang de alle sammen, og det var så stemningsfullt.
 
Det var omgangsskole den gang. Det kom barn fra Homma, Bjørnestad, Rasveda, Skrelia, Austad og Skjoldal. Det var lange avstander, så om vinteren måtte noen innlosjeres hos private. De hadde tre ukers skole og seks uker fri. En lærer husker Gerda godt, han lærte dem alt mulig både i skoletiden og fritiden. Om vinteren gikk han av og til med dem på ski og skøyter. Om sommeren var han med og slo ball.
 
4

Ungdommen samlet på Meland. Gerda, Ragnvald Myhre, Jenny Myhre, Trygve, Thorleif, ukjent og Gudrun Bjerge.

Da Gerda var i 13 års-alderen hadde hun sin første betalte jobb, det var på nabogården hos et gammelt ektepar. Hun melket kyrne og var med i «slåta». For hele sommeren fikk hun 30 kroner, og så spiste hun middag der hver søndag. Hvis det ble mer melk av kuene enn holken rommet, fikk hun også en fin gammel bolle full av melk, og så en ambrosiakake. Og et spesielt morelltre var det ingen andre enn henne som fikk lov å forsyne seg av.
 
Og naboene var så hyggelige. I jula kunne to og to av barna komme dit. De skulle synge julesanger for de gamle og etterpå fikk de appelsiner, fiken og nøtter.
Denne naboen, Samuel, døde da Gerda senere hadde tatt jobb i Farsund. Det kom en mann for å hente henne hjem. For det var Samuels siste vilje at Gerdas far skulle vaske og stelle ham når han døde, og Gulovna som han kalte Gerda skulle komme i begravelsen. Og hun skulle være helt fri den dagen, skulle ikke «gjøre någe». «Men han skulle bare visst», sier Gerda med glimt i øyet. «Hun som skulle varte opp i begravelsen strøk avgårde med en kjærest, så jeg fikk det travlere enn noen gang, måtte til og med melke kyrne om kvelden.»
 
Å bo i Skrelia når man skulle til konfirmantforberedelse var ikke så enkelt. Gerda måtte opp kl. 05.00 om morgenen for å ta båten fra Skjoldalstrand. Den gikk kvart over sju. Etter båtturen skulle hun spasere til Briseid hvor kirken lå, der skulle hun begynne klokken 10.00. Og hvem stod i prestegårdsporten og tok imot henne da hun kom fram? Jo selveste pastor Nordby som den gang var prest i Herad og Spind. Han syntes nok hun skulle ha litt for strevet med den lange turen, så han serverte henne fin frokost med egg i sølvbeger. Av og til fikk hun kjøttsuppe før hun begav seg på hjemturen, det kom godt med, for hun var ikke hjemme før på ettermiddagen, med rutebåten «Farøy.» Den gikk inn til Skrelistranda.
stpx

Skole i «Mallas» hus. Torleif (Tobiassen,) Trygve (T,) Gerda, Selmer, Martha, Johan Johansen, Ragnhild Jensen, Hans Skjoldal, Helga Skjoldal, Arthur Jensen og Gustav Jensen.

Konfirmasjonsdagen ble en dramatisk opplevelse. Da ble det det verste vær i manns minne da de skulle over fjorden med båt, de ble to timer for seint til middagen i Skrelia. Og hele konfirmasjonsstasen ble ødelagt. Kjolens farger gikk i oppløsning da hun ble overøst av sjøvann, kåpen også ble ødelagt. Men det syntes ikke Gerda gjorde noe, hun var bare glad de kom fra turen med livet i behold. Og middagen smakte som aldri før.
 
Man ble jo regnet som voksen i de tider når man var konfirmert, hvordan hadde unge mennesker det sammen i fritida»
Jo, det tenker Gerda på med glede. Ungdommen gikk lange veier for å komme til et veikryss der det ble danset til gitar og trekkspill. Det var spennende, og så var skikken den at det ble redd opp senger til Skrelijentene på nærmeste gård. De ble godt traktert med mat. Og så kunne de sammen drøfte verdens opplevelser. Det lå nok mye omtanke og livserfaring bak slike skikker, og ungdommen følte at de ble tatt vare på.
 
Veien til Skrelia kom i 1937. Foreldrene til Gerda ville ikke ha den helt fram til huset, så den stoppet hos naboen. Før det brukte faren til Gerda kløvhest for å få varer til hus, og om vinteren kjørte de med hest og slede.
Der gikk også rutebåt til Skrelistrand, og når varer skulle opp til garden måtte fysikken være i orden, det var lang og bratt stigning. Om vinteren brukte de brodder.
 
Enda kan Gerda der vi vandrer i Skrelias storslagne natur peke på hvilesteder som Stronnebergan, Musekjella, Olashella osv. Og man kan bli matt bare ved tanken på å gå her nedlesset av varer. Det må ha vært et slit.
 
 6
Onkel Bernhard hjemme fra Amerika.
 
Når hun ser hvor lettvint det skjer i dag, ville hun vært ung i vår tid?
 
«Nei» sier Gerda. «Tross mange fremskritt fra min barndom synes jeg utviklingen idag er betenkelig. Når man har levet i pakt med naturen er det vondt å se vår tids sløseri med natur og ressurser. Og jorda blir ikke holdt i hevd. Det er fremdeles den vi lever av, allikevel blir mer og mer av den ødelagt. Jeg tror ikke våre styrende riktig skjønner dette, kanskje fordi de aldri har levd av naturen og aldri opplevd krig.
 
I min tid levde vi nøysomt og hadde små krav, og vi tok bedre vare på hverandre enn mennesker gjør i dag.
Mine 80 år har vært slitsomme, og jeg har opplevet både sorg og glede, men jeg synes livet har vært meningsfylt og ville ikke ha byttet det med noen.»
 
 7
Fra venstre: Onkel Hjalmar (Jensen) og tante Amalia, onkel Ola (Johansen) og tante Jakobine, onkel Bernhard (Tobiassen) og tante Anny, Far Thorvald (Tobiassen) og mor Kristine Amalie. Bildet er tatt hos onkel Hjalmar i Skrelia.
 
8
Familie og naboer.
 
 
Artikkel hentet fra Lyngdalsboka 1995. (©Lyngdal Historielag 2016)